Nei til datalagringsdirektivet

Debatten om EUs datalagringsdirektiv handler ikke om et ja eller nei til EU, eller om svekking av EØS-avtalen. Dette handler om ja eller nei til svekking av personvernet. Det er også dette debatten bør handle om. Tirsdag 16. februar 2010 ble Nei til Datalagringsdirektivet Oppland stiftet på Biri. Fordi dette handler om våre grunnleggende rettigheter som norske borgere er hele den politiske skalaen representert i styringsgruppen her i Oppland, fra svorne EU-tilhengere i Høyre, som meg selv, til EØS-motstandere i Rødt.

Datalagringsdirektivet går i korte trekk ut på at all trafikkdata fra mobiltelefoni, IP-telefoni, internettilgang og e-post skal lagres fra minst seks måneder til maksimalt 24 måneder, for å bekjempe «alvorlig kriminalitet». Dette er med andre ord en udifferensiert og omfattende overvåking, der det ikke skilles mellom mistenkte og andre.  Direktivet gjør alle til mistenkte. Uskyldige borgere, som ikke foretar seg noe som helst ulovlig, blir ansett for å være potensielle forbrytere. Dermed snur man opp ned på prinsippet om at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Vi som er med i Nei til Datalagringsdirektivet Oppland mener at dette er langt over streken av hva vi skal tåle av inngrepen mot borgernes integritet og frihet. Å si nei til Datalagringsdirektivet i Norge er å hegne om vår egen rett til en privat sfære. Frihet fra å bli overvåket og fra Georg Orwells storebror som ser deg. Når Datatilsynets leder Georg Apenes kaller EUs datalagringsdirektiv for et «totalitært svermeri» er det grunn til å lytte.

Svært omfattende elektroniske registre a la det Datalagringsdirektivet vil kreve, innebærer alltid fare for at personsensitive data kan komme på avveie. Konsekvensene ved hacking av et slikt register vil kunne være store.  Enda mer alvorlig er kanskje likevel faren for at det finnes èn utro tjener som for en neve dollar er villige til å dele opplysninger med f.eks Se & Hør når de ønsker trafikkdata på kongehus, regjeringsmedlemmer eller stortingspolitikere. Opplysninger om kronprinsesse Mette Marits shopping i London gikk for rundt 20 000 kroner, ifølge Håvard Melnæs beskrivelse av Se & Hørs metoder i «En vanlig dag på jobben».

Helga Pedersen har sagt at om man bare redder ett barn fra å bli misbrukt av pedofile, så bør man innføre EUs datalagringsdirektiv, et direktiv hvis EUs eget datatilsyn kaller “et dramatisk inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten”. Helga Pedersens utsagn vitner om en prinsippløs holdning til det et liberalt demokrati bygger på, nemlig en rettsstat med et velutviklet og sivilisert rettssystem.  Det er verdt å merke seg er at ingen av EU-landene som har implementert direktivet faktisk kan vise at det avverget en eneste terroraksjon, eller vært avgjørende for oppklaring av alvorlig kriminalitet. Tyske Bundeskriminalamt anslo i 2007 at datalagring bare ville øke oppklaringsprosenten i kriminalsaker fra 55% til 55,006%.

Hvis en skulle følge Helga Pedersens logikk, og med bakgrunn i at de fleste barn som opplever overgrep gjør det i nære forhold og ikke over nett, så burde det vel være logisk å sette opp overvåkingskameraer i alle landets soverom? Bare man kan redde èn… Det er nemlig slik at de aller fleste overgrep skjer i hjemmet. Skulle vi sette opp overvåkingskameraer der? Fordi det kunne hindre overgrep og vold?

Det offentlige oppnevnte utvalget som har utredet dette så langt i Norge, Personvernkommisjonen, konkluderte med at det ikke er dokumentert at den masselagringen av teletrafikkdata som direktivet krever, vil ha nevneverdig effekt på kriminalitetsbekjempelse. Hva er da argumentet for?

Vi trenger i 2010 å ta debatten om hvor grensen skal gå mellom vår private sfære og hva som er offentlig anliggende. Grensen har lenge blitt flyttet i enkeltmenneskets disfavør. Ny teknologi gir stadig nye muligheter for overvåking. Elektroniske spor fra bankkort, telefon, e-post, kredittkort, bomring, søkbare skattelister på nett, internett. Hva skjer når vi begynner å sette denne informasjonen i sammenheng?

Innføres Datalagringsdirektivet som norsk lov, begrenses handlingsfriheten og retten til et privatliv ytterligere for alle innbyggere i Norge. Datalagringsdirektivet er et stort skritt i feil retning. Et stort skritt mot en type samfunn vi ikke ønsker oss, verken på den ene eller den andre delen av den politiske skalaen. Derfor sier vi et klart og tverrpolitisk nei til Datalagringsdirektivet fra Oppland.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.