Juletre til besvær

På Maihaugen har det etter hvert blitt tradisjon at kjente kunstnere og designere har fått lov å pynte juletreet i den store hallen. Stort sett har det vært trivelig og koselig kunst, som for eksempel den blide strikkeduoen Arne & Carlos og designveteranen Per Spook. Gjennom flere år har ulike kunstnere pyntet juletreet vakkert, i julen og Maihaugens ånd, mens mor har bakt krumkaker og Sølvguttene har nynnet julen inn. Inntil Kjell Erik Killi Olsen i året 2018 pakket ryggsekken med malesaker og forlot Vågå for å sette en helt ny standard. Så det er sagt med en gang: Jeg digger det treet

Maleren Kjell Erik Killi Olsen har vært en personlig favoritt siden jeg første gang så et av bildene hans i peisestua på Nansenskolen i 1986. Et par år senere tilbrakte vi en kveld i lystig lag på Marcello nattklubb med felles venner. Da fikk jeg en liten tegning av Killi Olsen, som han laget bak på visittkortet sitt. Den forsvant dessverre på et eller annet tidspunkt, men en morsom kveld var det vi hadde på Marcello.

Jeg synes juletreet til Kjell Erik Killi Olsen er spennende. Kanskje fordi det utfordrer mine egne forestillinger og ideer om jula. En ting er at han har valgt å bruke furu i stedet for gran. I seg selv en dødssynd. Noe helt annet er de forknytte og kotelettfargede små figurene som henger rundt i treet som nyslaktet smågris, med oppspilte øyne og vidåpne kjønnsorganer. Det er som de vrir seg taust i smerte der de klamrer seg til de to furutrærne. Samtidig er det, som i mye av Kjell Erik Killi Olsens kunst, en varme, slik vi selv klamrer oss til hverandre og livet. Der Arne & Carlos inviterte på nybakte pepperkaker og gløgg, viser Killi Olsen oss inn i slakteriet.

Jeg klarer ikke la være å tenke på Trond Øgrims udødelige boktittel: Vi er grisen, og det er snart jul.

For juletreet til Killi Olsen er slett ikke det man forventer seg av et juletre på Maihaugen, og jeg registerer at det hyles i forferdelse i kommentarfeltene på facebook. Slik er det da også med all endring enten det dreier seg om elbiler, Vingnesbrua eller Killi Olsen. Det er alltid noen som skal klage. Men det betyr ikke at de har rett. Snarere tvert imot. La meg minne om læreren som kritiserte Lars Hertervig mens han gikk i lære på Aanensens verksted i Stavanger. Da han hadde snakket fra seg, sa Hertervig: «Du er nok en av dem som har glemt ullskjorten og svetten, og tror du er blant de opphøyde i ånden. Men din kunstforstand, den heng og didla i kalverompa». Såpass får vi tåle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.