Jeg synes videre at det ble en svært god debatt. Høyre er sannsynligvis det partiet som har behandlet denne saken grundigst. Av to grunner: For det første på grunn av vår sterke ideologiske forankring og konservative ryggmargsreflekser. For det andre fordi vi BÅDE er lov-og-orden-partiet, OG er partiet som ved siden av Venstre er den enkelte borgers beskytter mot overgrep fra storsamfunnet. At KRIPOS og Forsvarsdepartementet konkluderer forskjellig om DLD illusterer at dette ville kunne være en vanskelig sak for Høyre. Det var under debatten lenge uvisshet om utfallet, helt til Erna Solberg vippet tvilerne over på partiledelsens side med et svært godt innlegg.

108 delegater sa klart nei til DLD. 175 støttet resolusjonen som er sterkt kritisk, og som understreker nødvendigheten av å styrke personvernet. Selv om jeg aller helst hadde ønsket meg et klart nei til direktivet, går den vedtatte resolusjonen så langt i sin kritikk at det blir svært vanskelig for Høyres stortingsgruppe å si ja etter dette.

For ikke å si umulig.

Oppland Høyres årsmøte sa som det første fylkesårsmøtet i Høyre et klart nei til implementeringen av EUs datalagringsdirektiv. Det er vi stolte av. Vi mener at Landsmøtet har et godt nok grunnlag for å ta en beslutning på nåværende tidspunkt. I forbindelse med høringen som har vært gjennomført har 56 av 72 høringssvar uttalt seg negativt til å implementere direktivet. Her er noen som bør veie tungt:

• Barneombudet
• Datatilsynet.
• I sitt høringssvar mener Forsvarsdepartementet mener at direktivet utgjør en sikkerhetsrisiko og frykter at den massive informasjonen som vil ligge lagret om hele Norges befolkning skal komme på gale hender.
• EUs eget datatilsyn kaller direktivet “et dramatisk inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten”.
• I Romania har for øvrig Høyesterett nylig dømt direktivet til å være i strid med landets grunnlov.

I Romania vet de litt om overvåking.

Det er verdt å merke seg er at ingen av EU-landene som har implementert direktivet faktisk kan vise at det avverget en eneste terroraksjon, eller vært avgjørende for oppklaring av alvorlig kriminalitet

Datalagringsdirektivet åpner for er en udifferensiert og omfattende overvåking, der det ikke skilles mellom mistenkte og andre. Dette snur opp ned på prinsippet om at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

I Høyre har vi en ryggmargsrefleks som slår ut når personvernet og den enkelte borger utsettes for overgrep fra storsamfunnet. I Høyres landsmøtevedtatte program står det ”Høyre vil stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.”

Georg Apenes skrev i en klok kronikk for noen uker siden: Frihet er det som ligger igjen på tallerkenen din når staten har forsynt seg.

Da er det ikke tid for å åpne vinduet for å rope inn Helga Pedersen til middag.

Høyre bør istedenfor si et klart og tydelig nei til datalagringsdirektivet

“Slik informasjon har et stort potensial for misbruk hvis en trusselaktør klarer å ta seg inn i systemene hvor dataene lagres. Fra vårt ståsted vil det være meget bekymringsfull hvis noen uautorisert får tilgang til disse dataene, og analyserer de, slik at bevegelsesmønster og rutiner blir beslutningstakere eller andre nøkkelpersoner blir kartlagt”

Du finner hele høringssvaret fra det Forsvarsdepartementet her

Datalagringsdirektivet går i korte trekk ut på at all trafikkdata fra mobiltelefoni, IP-telefoni, internettilgang og e-post skal lagres fra minst seks måneder til maksimalt 24 måneder, for å bekjempe «alvorlig kriminalitet». Dette er med andre ord en udifferensiert og omfattende overvåking, der det ikke skilles mellom mistenkte og andre.  Direktivet gjør alle til mistenkte. Uskyldige borgere, som ikke foretar seg noe som helst ulovlig, blir ansett for å være potensielle forbrytere. Dermed snur man opp ned på prinsippet om at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Vi som er med i Nei til Datalagringsdirektivet Oppland mener at dette er langt over streken av hva vi skal tåle av inngrepen mot borgernes integritet og frihet. Å si nei til Datalagringsdirektivet i Norge er å hegne om vår egen rett til en privat sfære. Frihet fra å bli overvåket og fra Georg Orwells storebror som ser deg. Når Datatilsynets leder Georg Apenes kaller EUs datalagringsdirektiv for et «totalitært svermeri» er det grunn til å lytte.

Svært omfattende elektroniske registre a la det Datalagringsdirektivet vil kreve, innebærer alltid fare for at personsensitive data kan komme på avveie. Konsekvensene ved hacking av et slikt register vil kunne være store.  Enda mer alvorlig er kanskje likevel faren for at det finnes èn utro tjener som for en neve dollar er villige til å dele opplysninger med f.eks Se & Hør når de ønsker trafikkdata på kongehus, regjeringsmedlemmer eller stortingspolitikere. Opplysninger om kronprinsesse Mette Marits shopping i London gikk for rundt 20 000 kroner, ifølge Håvard Melnæs beskrivelse av Se & Hørs metoder i “En vanlig dag på jobben”.

Helga Pedersen har sagt at om man bare redder ett barn fra å bli misbrukt av pedofile, så bør man innføre EUs datalagringsdirektiv, et direktiv hvis EUs eget datatilsyn kaller “et dramatisk inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten”. Helga Pedersens utsagn vitner om en prinsippløs holdning til det et liberalt demokrati bygger på, nemlig en rettsstat med et velutviklet og sivilisert rettssystem.  Det er verdt å merke seg er at ingen av EU-landene som har implementert direktivet faktisk kan vise at det avverget en eneste terroraksjon, eller vært avgjørende for oppklaring av alvorlig kriminalitet. Tyske Bundeskriminalamt anslo i 2007 at datalagring bare ville øke oppklaringsprosenten i kriminalsaker fra 55% til 55,006%.

Hvis en skulle følge Helga Pedersens logikk, og med bakgrunn i at de fleste barn som opplever overgrep gjør det i nære forhold og ikke over nett, så burde det vel være logisk å sette opp overvåkingskameraer i alle landets soverom? Bare man kan redde èn… Det er nemlig slik at de aller fleste overgrep skjer i hjemmet. Skulle vi sette opp overvåkingskameraer der? Fordi det kunne hindre overgrep og vold?

Det offentlige oppnevnte utvalget som har utredet dette så langt i Norge, Personvernkommisjonen, konkluderte med at det ikke er dokumentert at den masselagringen av teletrafikkdata som direktivet krever, vil ha nevneverdig effekt på kriminalitetsbekjempelse. Hva er da argumentet for?

Vi trenger i 2010 å ta debatten om hvor grensen skal gå mellom vår private sfære og hva som er offentlig anliggende. Grensen har lenge blitt flyttet i enkeltmenneskets disfavør. Ny teknologi gir stadig nye muligheter for overvåking. Elektroniske spor fra bankkort, telefon, e-post, kredittkort, bomring, søkbare skattelister på nett, internett. Hva skjer når vi begynner å sette denne informasjonen i sammenheng?

Innføres Datalagringsdirektivet som norsk lov, begrenses handlingsfriheten og retten til et privatliv ytterligere for alle innbyggere i Norge. Datalagringsdirektivet er et stort skritt i feil retning. Et stort skritt mot en type samfunn vi ikke ønsker oss, verken på den ene eller den andre delen av den politiske skalaen. Derfor sier vi et klart og tverrpolitisk nei til Datalagringsdirektivet fra Oppland.

I årene etter 1992 har Russland kontinuerlig arbeidet for å destabilisere det skjøre demokratiet i Georgia. Militære grenseprovokasjoner og drap har vært russernes oppskrift, og oppgaven som fredsbevarende styrke i Abkhaziaprovinsen har de grovt utnyttet i egne nasjonale interesser, blant annet ved å utstede russiske pass til ikke-etniske georgiere i provinsen. I tillegg kommer rent militære provokasjoner som da russiske styrker i april i år skjøt ned et georgisk fly over Georgia. Russerne nektet først for ugjerningen, men videobevis av nedskytningen og en FN-rapport som konkluderte med at Russland sto bak, satte punktum for spekulasjonene.

Georgia har arbeidet iherdig for å bli tatt opp som medlem av NATO, men frykten blant mange av medlemslandene for å provosere Russland har vært for sterk. Norge har også vært blant landene som har blokkert for et Georgisk NATO-medlemskap slik at de ikke har fått den internasjonale beskyttelsen de har ønsket seg.

Overfallet på Georgia vil føre med seg store humanitære lidelser, og det allerede rapportert om et stort antall sivile drepte. Russerne har i stor skala bombet sivile mål over hele Georgia, blant annet boligblokker i byen Gori. Sivilbefolkningen utsettes for enorme lidelser og et stort antall mennesker er igjen på flukt.

Det er viktig at det internasjonale samfunnet ikke tolerer overgrep som dette. Russland må forstå demonstrativ maktbruk og konflikt svekker landets stilling internasjonalt. Vi må derfor forvente at den norske regjeringen tør å være tydelig i fordømmelsen av de russiske overgrepene mot Georgia.

Det er ikke minst grunn for Norge å være på vakt. Den russiske bjørnen sover ikke lenger, men viser tvert om en sterk vilje til rå maktutøvelse i forhold til en fri og selvstendig stat. ”Russlands angrep i Georgia viser at forestillingen om at Norge ikke har noen trusler på noen kanter er ufattelig naiv, det er ufattelig dårlig” Sier Kåre Willoch i Dagbladet 10.august 2008. I denne sammenheng kan det også være berettiget grunn til bekymring i forhold til den nedbyggingen av vårt eget forsvar vi har sett de siste årene. Dagens norske styrke på 5000 mann er blant annet en konsekvens av et endret fiendebilde etter murens fall 1989. Russlands militære angrep på Georgia bør dermed også være en forsvarspolitisk vekker fra naive forestillinger her til lands.