Kjære Kultursjef

Som mangeårig og ivrig bruker av Kulturhuset Banken, som amatørskuespiller, tilskuer, lokalpolitiker, som tidligere leder av Lillehammer Amatørteater, som kursholder i spikking for barn over hele landet, forfatter, illustratør og generelt over gjennomsnittet kulturinteressert, vil jeg gjerne anføre noen poeng jeg mener er relevante i den pågående diskusjonen om videreutvikling av Kulturhuset Banken.

Den Gamle Kineser klar for Hyrdinnen og Skorsteinsfeieren i Banken

La oss først begynne med selve festsalen. Det er en høytidsstund og en ære å få lov til å spille der, og dermed være en del av en stolt tradisjon som strekker seg tilbake til 1800-tallet og Lillehammer Dramatiske Selskap. Flere har sagt det før meg, men festsalen er en av de fineste teaterscenene i landet. Der er det virkelig inspirerende å få spille. Ikke minst for barn og unge. Ikke kødd med festsalen.

Når det gjelder såkalt Blackboks er det en god ide. Det er åpenbart at kulturskolen trenger bedre lokaler, og bør være med å definere innholdet i et eventuelt nybygg. I tillegg vil bedre øvingsrom / prøvescene for teater være en god ide. Jeg synes imidlertid ikke vi trenger en ny sal. Vi har jo Maihaugsalen, som er rustet opp og velegnet for større forestillinger.

Når dette er sagt bør et eventuelt nybygg åpne for en diskusjon om hva fremtidens kulturskole skal inneholde. Kulturskolen bør, etter min mening røske hodet ut av feleskrinet, og se utover den noe gammeldagse ideen om hva en kulturskole skal drive med. I dag er det med noen få hederlige unntak en musikkskole. Som åpenbare muligheter tenker jeg i første omgang på immateriell kulturarv og spesielt håndverk.

Et nytt og fremtidsrettet bygg vil åpne for nye muligheter, og bør romme både høvelbenker, verktøy og spikkeutstyr, tekstilavdeling også videre. Og et kjøkken der barn og unge kan sylte, safte, lage spekepølse og kål! Min erfaring er nemlig at Lillehammers barn er sulteforet på tradisjonelt, praktisk, håndverk. Som et eksempel på dette blir Ung Husflid på Maihaugen hvert år fulltegnet kjappere enn du kan stave Birken.

Jeg står i den forbindelse gjerne til disposisjon for å dele av mine erfaringer. Frivillige lag og foreninger som f.eks Husflidslaget og Lillehammer Amatørteater vil garantert kunne være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med å løfte kulturblikket.

I tillegg måtte jo et skriveverksted for barn og unge være en fin måte å implementere Lillehammers nyslåtte UNESCO-status som litteraturby. Man kunne også sett for seg kunstnerboliger for gjestehåndverkere, forfattere, kulturbærere av forskjellige slag, som også kunne vært brukt i formidlingssammenheng.

Når det gjelder selve utformingen av en slik Black Box er vel det å anse som arkitektmat, men jeg vil dog anbefale å sterkt vurdere en løsning der vi kan utnytte dagens parkeringsareal til Blackboksen og heller gjemme bilene i en kjeller under det nye bygget. Da får vi både beholde det lille grøntanlegget OG vi får et flott torg i midten, som også vil kunne romme nye muligheter.

Kommunens politiske partier har i mange år hatt denne Blackboksen i sine programerklæringer. Men skal man få beveget seg over fra intensjon til handling må vi ha noe meningsfylt å fylle den med. Derfor disse tankene, hr. Kultursjef.

Krever Lillehammerakevitt med hint av skismurning og barnåler

Denne julen har jeg smakt den såkalte Lillehammer-akevitten. Den smaker ingenting og er pregløs, tam og kjedelig. Den er helt feil og det kan vi ikke finne oss i. Den er dessuten komponert i Hamar. Antagelig på et pikerom. Og på Hamar har de dessuten aldri ønsket oss noe godt. Kort og godt: Den er provoserende kjedelig!

I Lillehammer bor vi i en by som er full av spennende historie, med fjell, Balbergskaret, Ottis, Viggo Jensen og Busmoen. Birkebeinerbyen! OL-byen! Skisportens dobbeltseng. Vi må forvente en akevitt som står til dette. Med hint av klister, Birkebeiner, rakfisk og lågasild. Jeg maner derfor til omkamp. Vi må få en ny Lillehammerakevitt! En akevitt som står til byvåpenet vårt. Aller helst burde den være produsert på Lillehammer. Det er kanskje på tide å puste liv i gamle Lillehammer Brænderi som i 2016 ville fylt 170 år? Dette hjertesukket tok jeg med meg til GD, og slik så altså oppslaget i dagens GD ut på nett:

Slår et slag for en anstendig Lillehammerakevitt i GD #akevitt #lillehammer
Slår et slag for en anstendig Lillehammerakevitt i GD #akevitt #lillehammer

Etter at GD skrev om dette i dag, har faktisk akevittglasset så smått begynt å rulle. Hamarfirmaet Vømmel & Dram har sagt at de godt kan tenke seg å bidra til en etablering av spritindustri på Lillehammer. Nå må kommunen komme på banen, for her lukter det karve!

Sanner lyttet til lafte-Norge

Her kikker jeg på et lafta bygg i Setesdalen

Sanner sier tydelig nei til byråkratenes energikrav til laftebygg: Det er svært gledelig at regjeringen med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner i spissen har lyttet til innspillene fra Lafte-Norge, og har valgt ikke å gå inn for Direktoratet for byggkvalitets forslag om nye regler for energikrav ved nybygg. Ved å unnta laftede bygg fra enkelte av energikravene vil laftenæringen fortsatt ha gode vilkår for å stå i spissen for norsk laftetradisjon.

Jeg har i de siste månedene tatt opp denne saken både med Jan Tore Sanner, miljøvernminister Tine Sundtoft, i Høyres sentralstyre, og i flere andre fora der jeg har hatt muligheten til å påvirke. Jeg har også hatt tett kontakt med laftemiljøet i saken, og har frontet den i media. Derfor synes jeg det er spesielt gledelig at regjeringen har lyttet til innspillene som har kommet, og kommet frem til en fornuftig avgjørelse.

Det er nemlig slik at et tradisjonelt tømmerhus puster, lever, og bidrar i et klimaperspektiv, effektivt til å binde CO2. Et «moderne» hus er ofte mer energikrevende å produsere, og består gjerne av en rekke ulike materialer, der ofte mye er å anse som spesialavfall. Det vil også i de fleste tilfeller kreve mer vedlikehold. Man kan også spørre seg om hvor sunt det er å bo i et hus som er tett.

I Norge har vi bodd i tømmerhus i 1000 år. Laftetradisjonen er en svært viktig del av vår kulturarv, som fremdeles lever i beste velgående. I dag har vi et levende mangfold av ulike teknikker og tradisjoner innenfor laftetradisjonen. Det er vi stolte av, og vil gjerne videreføre. Skal denne delen av kulturarven leve videre, må det fortsatt være et marked. Det er dette markedet direktoratet foreslo å begrense.

Byråkratiets lek med kalkulator kan i enkelte tilfeller ha en viss underholdningsverdi, men det var viktig at dette forslaget fra direktoratet ikke ble noe mer enn en virkelighetsfjern skrivebordsøvelse.

Et viktig moment i denne saken er også opplæringsdimensjonen. Skal vi føre denne tradisjonskunnskapen videre til en ny generasjon må det være et marked. Med Norges ratifisering av UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven forplikter vi oss til å ta vare på det tradisjonelle håndverket. Her står laftetradisjonen i en særstilling nasjonalt

Jeg synes Jan Tore Sanner oppsummerer saken godt på regjeringens hjemmesider:

-Næringen er liten, men den er viktig, særlig for distriktene. Den forvalter en viktig del av vår kulturarv som svært få behersker. Hvis vi ikke passer godt nok på denne, forsvinner den. I en bærekraftsammenheng er det klart at det er viktig å ta vare på bygningsarven vår. Laft utgjør også mindre enn én prosent av nye bygg. Energibruken fra laftede bygg blir derfor svært liten.

Regjeringen og Sanner om laftehus

Hegn om laftetradisjonen

10899116_663167360461922_1209996349_n

I Rauland bodde jeg i en nær 500 år gammelt laftet tømmerstue. En kveld satt jeg i denne stua og så på TV. Der var det en reklame for en type hus hvor punchlinen var: Om du kjøper et hus fra oss, garanterer vi 20 års levetid. Og jeg tenkte: 20 års levetid for et hus? Hva er det? Her sitter jeg i et supert hus som er 500 år

Direktoratet for byggkvalitet har sendt forslag til nye energikrav på høring. Nye energikrav kan føre til at det blir slutt på å bygge store hus og hytter av lafta tømmer. Da er det all grunn til å spørre seg om hva som er mest miljøvennlig.

Et tradisjonelt tømmerhus puster, lever, og bidrar i et klimaperspektiv, effektivt til å binde CO2. Et «moderne» hus er ofte mer energikrevende å produsere, og består gjerne av en rekke ulike materialer, der ofte mye er å anse som spesialavfall. Det vil også i de fleste tilfeller kreve mer vedlikehold. Man kan også spørre seg om hvor sunt det er å bo i et hus som er tett.

I Norge har vi bodd i tømmerhus i 1000 år. Laftetradisjonen er en svært viktig del av vår kulturarv, som fremdeles lever i beste velgående. I dag har vi et levende mangfold av ulike teknikker og tradisjoner innenfor laftetradisjonen. Det er vi stolte av, og vil gjerne videreføre. Skal denne delen av kulturarven leve videre, må det fortsatt være et marked. Det er dette markedet direktoratet nå foreslår å begrense.

Byråkratiets lek med kalkulator kan i enkelte tilfeller ha en viss underholdningsverdi, men det er viktig at dette forslaget fra direktoratet ikke blir noe mer enn en virkelighetsfjern skrivebordsøvelse.

Sammen for OL i 2022

972166_10151483764080852_1047107180_n
Erna, Landsmøte, dirigenter

Jeg var en av de heldige som fikk oppleve folkefesten på Lillehammer i 1994.

For første gang ble miljø og klima satt på dagsorden under et OL. Dette har vært en rettersnor for senere OL og andre store idrettsarrangementer.
Olympic Aid ble etablert, og med idrettsambassadøren Johan Olav Koss i spissen ble det donert store summer til nødlidende i land preget av uroligheter og krig. Dette viktige arbeidet fortsetter.
OL på Lillehammer ble en viktig møteplass på tvers av etnesitet, religion og legning. En arena der miljø og solidaritet sto i fokus. Vi trenger slike møteplasser.
Lillehammer-OL har preget hele vår region, landet vårt, og de olympiske leker som har fulgt. I dag er anleggene til glede for nye generasjoner.

Oppland Høyre sier et rungende ja til OL i 2022!