Blanke ark

2019 er i skrivende stund rett rundt hjørnet.  Jeg skal ikke dvele noe særlig ved 2018, men heller se litt fremover. For jeg gleder meg til mye i året som kommer. Da blir det både innvielse av Spikkekatedral, politisk pensjonisttilværelse og et par bøker. Og selvsagt en del blanke ark; 2019  er ennå ikke skrevet.

En Spikkekatedral må ha blyglassvindu

Politisk er jeg i denne perioden leder av kontrollutvalget på Lillehammer. Selv om jeg er stolt av hva vi har fått til så langt, ser jeg mange muligheter for viktige områder vi kan se nærmere på i 2019. Økonomisk er det enighet om at kommunen har store utfordringer. Lillehammer kommune har etter hvert tatt på seg en betydelig lånegjeld, og dette begrenser handlingsrommet til kommunen fremover og gjør kommunen spesielt eksponert for rentesvingninger. I tillegg har kommunen en spesiell utfordring med de olympiske anleggene fra -94 som jo skal driftes og som stadig krever nye investeringer og oppgraderinger for å være aktuelle for World Cup og andre arrangementer. Det kan synes som om halmstrået for anleggene på sikt er håpet om et nytt OL på Lillehammer. Suksessen i 1994 var formidabel. Men kan storverket gjentas?

2019 er mitt siste år i kommunestyret i denne omgang. Jeg har vært ordførerkandidat tre ganger, og det var uaktuelt å prøve seg en fjerde gang. Etter tolv år i kommunestyret, hvorav åtte som gruppeleder og opposisjonsleder, er det på tide å slippe til nye krefter. Jeg vil jo ikke være noen gammel sjuende far i huset, som henger pipende i et horn på veggen. Men politisk blir man altså ikke kvitt meg helt før i slutten av 2019. Og selvsagt heier jeg på Høyre, team Oddvar, og på et politisk skifte på Lillehammer. Før eller siden må vi jo lykkes og Oddvar er en kjempefin ordførerkandidat. En god gutt.

I 2019 vil jeg fortsette å arbeide for mer miljøvennlige transportløsninger, og i særdeleshet elektriske biler og sykler. Som leder av Mjøsen og omegn elbilforening siden 2012 har jeg stått i spissen for dette arbeidet i vår region. Etter hvert har elbilene utviklet seg kraftig, de har ikke minst fått både firehjulstrekk, hengerfeste og lenger rekkevidde. Andelen elbiler øker derfor kraftig også i vår del av landet. I Hedmark og Oppland har vi for lengst passert medlemstallet i Innlandet Høyre, der jeg tidligere var nestleder, og vi nærmer oss raskt 3000 medlemmer! Transportøkonomisk institutt slår fast at elbil er klimapolitikkens «lavthengende frukt», og den raskeste og mest effektive måten å kutte utslippene på. Derfor vil jeg fortsette engasjementet i elbilforeningen også i 2019. Ikke minst fordi jeg vil bidra på mitt enkle vis for å redusere klimautslipp til beste for en ny generasjon.

Jeg har i noen tiår vært opptatt av å formidle håndverk; i de siste 12 årene gjennom jobben min som leder for Norsk håndverksinstitutt, men også gjennom kurs og på fritiden, ikke minst rettet mot barn og unge. Her mener jeg det er et stort behov. Ikke minst tror jeg det er viktig at barn får nærkontakt med verktøy og naturmaterialer og får anledning til å skape noe med egne hender. Da trengs det et godt sted å spikke flis rundt en ovn. I stedet for å vente på at kulturskolen eller kommunen skal ta tak i dette har vi bygget en Spikkekatedral i hagen, som vil kunne brukes til mindre samlinger for nye og gamle spikkere. Katedralen er på det nærmeste ferdig, og vil bli høytidelig innviet i løpet av våren.

En splitter ny bok om spikking jeg skrev i sommer, Den Store Spikkeboka, er også rett rundt hjørnet. Det ser ut til at den kommer i løpet av våren, om alt går som det skal.  Jeg har også sagt ja til å redigere en bok om tradisjonsmat, som gis ut i samarbeid mellom det Koreanske UNESCO-kategori 2.senteret, ICHCAP, og de av UNESCO akkrediterte NGOenes onlinejournal #HeritageAlive. 2019 er dessuten det siste året der jeg deltar i UNESCOs Evaluation Body. De fire årene Norsk håndverksinstitutt har vært representert der har vært utrolig lærerike og spennende både for instituttet og meg selv. Det har gitt en viktig innsikt i UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven og bidratt til et nytt perspektiv på arbeidet med tradisjonshåndverk i Norge.  

Jeg ønsker med dette alle en trivelig nyttårsfeiring i kveld, og når den tid kommer; et riktig godt nytt år til alle. Vær forsiktig med rakettene.

Juletre til besvær

På Maihaugen har det etter hvert blitt tradisjon at kjente kunstnere og designere har fått lov å pynte juletreet i den store hallen. Stort sett har det vært trivelig og koselig kunst, som for eksempel den blide strikkeduoen Arne & Carlos og designveteranen Per Spook. Gjennom flere år har ulike kunstnere pyntet juletreet vakkert, i julen og Maihaugens ånd, mens mor har bakt krumkaker og Sølvguttene har nynnet julen inn. Inntil Kjell Erik Killi Olsen i året 2018 pakket ryggsekken med malesaker og forlot Vågå for å sette en helt ny standard. Så det er sagt med en gang: Jeg digger det treet

Maleren Kjell Erik Killi Olsen har vært en personlig favoritt siden jeg første gang så et av bildene hans i peisestua på Nansenskolen i 1986. Et par år senere tilbrakte vi en kveld i lystig lag på Marcello nattklubb med felles venner. Da fikk jeg en liten tegning av Killi Olsen, som han laget bak på visittkortet sitt. Den forsvant dessverre på et eller annet tidspunkt, men en morsom kveld var det vi hadde på Marcello.

Jeg synes juletreet til Kjell Erik Killi Olsen er spennende. Kanskje fordi det utfordrer mine egne forestillinger og ideer om jula. En ting er at han har valgt å bruke furu i stedet for gran. I seg selv en dødssynd. Noe helt annet er de forknytte og kotelettfargede små figurene som henger rundt i treet som nyslaktet smågris, med oppspilte øyne og vidåpne kjønnsorganer. Det er som de vrir seg taust i smerte der de klamrer seg til de to furutrærne. Samtidig er det, som i mye av Kjell Erik Killi Olsens kunst, en varme, slik vi selv klamrer oss til hverandre og livet. Der Arne & Carlos inviterte på nybakte pepperkaker og gløgg, viser Killi Olsen oss inn i slakteriet.

Jeg klarer ikke la være å tenke på Trond Øgrims udødelige boktittel: Vi er grisen, og det er snart jul.

For juletreet til Killi Olsen er slett ikke det man forventer seg av et juletre på Maihaugen, og jeg registerer at det hyles i forferdelse i kommentarfeltene på facebook. Slik er det da også med all endring enten det dreier seg om elbiler, Vingnesbrua eller Killi Olsen. Det er alltid noen som skal klage. Men det betyr ikke at de har rett. Snarere tvert imot. La meg minne om læreren som kritiserte Lars Hertervig mens han gikk i lære på Aanensens verksted i Stavanger. Da han hadde snakket fra seg, sa Hertervig: «Du er nok en av dem som har glemt ullskjorten og svetten, og tror du er blant de opphøyde i ånden. Men din kunstforstand, den heng og didla i kalverompa». Såpass får vi tåle.

Lillehammer-gondolen er som en god ost

Da jeg var Høyres ordførerkandidat i 2007 var en av våre fire spenstige hovedsaker at vi ønsket en gondol som gikk fra Strandtorget og opp til Kanten og dermed bandt sammen denne bratte byen vår. Det var Jostein Wahl som opprinnelig hadde ideen, og programkomiteen, ledet av undertegnede, falt selvsagt pladask for dette spenstige forslaget.

Foran valget fikk jeg som ordførerkandidat æren av å fronte gondolforslaget. Det gikk ikke så bra for en gondol var visstnok både useriøst og idiotisk. Jeg fikk mye kjeft for den gondolen. Etter valgkamp, vitsing og latter ble derfor gondol-ideen satt på kjøler’n. Og glemt. I valgkampen 2011 var det ingen som våget å nevne gondolen lenger. Dermed ble gondol-planene liggende på kjøler’n i 11 år før noen turte å kikke inn for å se hvordan det sto til. Men som Rocambole var gondolen var ikke død! Den var som en god ost, og trengte bare litt tid. Nærmere bestemt 11 år. Nå hylles ideen i GD, av næringslivet og av politikere. Gondolen er plutselig blitt comme il faut. Hvem hadde trodd det etter valgkampen i 2007? Ikke denne karen. Men trivelig er det, for ideen er knakende god.

Etablering av elektrisk persontransport på Mjøsa

I Mjøsområdet, og mellom Mjøsbyene, er det et betydelig felles arbeidsmarked som er i vekst. Arbeidstakere og studenter reiser hver dag mellom byene i et stort antall. Transporten mellom Mjøsbyene er i stor grad overlatt til privatbilen.
Å begrense utslipp gjennom å redusere privatbilisme er et effektivt virkemiddel for å nå de nasjonale klimamålene, der Stortinget har vedtatt å kutte klimagassutslippene med 40 % frem mot 2030.

Etablering av elektrisk persontransport på Mjøsa vil ikke bare være et viktig og fremtidsrettet bidrag i arbeidet med å kutte utslipp her i vår del av landet, men vil kunne bli et signalprosjekt som vil kunne implementeres andre steder. Med dagens teknologi er det flere muligheter. Å finne den beste og mest fremtidsrettede løsningen vil være en del av det forarbeidet som må gjøres.

Vi er kjent med at det arbeides med et El-ferjeprosjekt mellom Hamar og Gjøvik, og vi mener det er avgjørende at Lillehammer melder seg på i dette arbeidet slik at prosjektet kan bidra til å knytte alle Mjøsbyene sammen, og at Lillehammer blir med. I førstkommende Kommunestyremøte vil jeg derfor foreslå følgende vedtak i form av en interpellasjon:

1. Lillehammer kommune vil arbeide for å aktivt støtte utvikling og etablering av elektrisk persontransport på Mjøsa.
2. Lillehammer kommunestyre ber ordfører om å ta kontakt med sine kollegaer i Hamar, Gjøvik og Ringsaker for å sondere mulighetene for etablering av elektrisk persontransport på Mjøsa mellom Mjøsbyene.

Kjære Kultursjef

Som mangeårig og ivrig bruker av Kulturhuset Banken, som amatørskuespiller, tilskuer, lokalpolitiker, som tidligere leder av Lillehammer Amatørteater, som kursholder i spikking for barn over hele landet, forfatter, illustratør og generelt over gjennomsnittet kulturinteressert, vil jeg gjerne anføre noen poeng jeg mener er relevante i den pågående diskusjonen om videreutvikling av Kulturhuset Banken.

Den Gamle Kineser klar for Hyrdinnen og Skorsteinsfeieren i Banken

La oss først begynne med selve festsalen. Det er en høytidsstund og en ære å få lov til å spille der, og dermed være en del av en stolt tradisjon som strekker seg tilbake til 1800-tallet og Lillehammer Dramatiske Selskap. Flere har sagt det før meg, men festsalen er en av de fineste teaterscenene i landet. Der er det virkelig inspirerende å få spille. Ikke minst for barn og unge. Ikke kødd med festsalen.

Når det gjelder såkalt Blackboks er det en god ide. Det er åpenbart at kulturskolen trenger bedre lokaler, og bør være med å definere innholdet i et eventuelt nybygg. I tillegg vil bedre øvingsrom / prøvescene for teater være en god ide. Jeg synes imidlertid ikke vi trenger en ny sal. Vi har jo Maihaugsalen, som er rustet opp og velegnet for større forestillinger.

Når dette er sagt bør et eventuelt nybygg åpne for en diskusjon om hva fremtidens kulturskole skal inneholde. Kulturskolen bør, etter min mening røske hodet ut av feleskrinet, og se utover den noe gammeldagse ideen om hva en kulturskole skal drive med. I dag er det med noen få hederlige unntak en musikkskole. Som åpenbare muligheter tenker jeg i første omgang på immateriell kulturarv og spesielt håndverk.

Et nytt og fremtidsrettet bygg vil åpne for nye muligheter, og bør romme både høvelbenker, verktøy og spikkeutstyr, tekstilavdeling også videre. Og et kjøkken der barn og unge kan sylte, safte, lage spekepølse og kål! Min erfaring er nemlig at Lillehammers barn er sulteforet på tradisjonelt, praktisk, håndverk. Som et eksempel på dette blir Ung Husflid på Maihaugen hvert år fulltegnet kjappere enn du kan stave Birken.

Jeg står i den forbindelse gjerne til disposisjon for å dele av mine erfaringer. Frivillige lag og foreninger som f.eks Husflidslaget og Lillehammer Amatørteater vil garantert kunne være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med å løfte kulturblikket.

I tillegg måtte jo et skriveverksted for barn og unge være en fin måte å implementere Lillehammers nyslåtte UNESCO-status som litteraturby. Man kunne også sett for seg kunstnerboliger for gjestehåndverkere, forfattere, kulturbærere av forskjellige slag, som også kunne vært brukt i formidlingssammenheng.

Når det gjelder selve utformingen av en slik Black Box er vel det å anse som arkitektmat, men jeg vil dog anbefale å sterkt vurdere en løsning der vi kan utnytte dagens parkeringsareal til Blackboksen og heller gjemme bilene i en kjeller under det nye bygget. Da får vi både beholde det lille grøntanlegget OG vi får et flott torg i midten, som også vil kunne romme nye muligheter.

Kommunens politiske partier har i mange år hatt denne Blackboksen i sine programerklæringer. Men skal man få beveget seg over fra intensjon til handling må vi ha noe meningsfylt å fylle den med. Derfor disse tankene, hr. Kultursjef.