Lukta av gylle

Det er med undring jeg leste facebooks kommentarfelt under avskjedskronikken til GDs politiske redaktør Hallvard Grotli der flere Lillehammerpolitikere gråter sine krokodilletårer og takker smiskende for analyser og iherdig innsats gjennom mange år. I virkeligheten har de fleste av oss gått rundt og ventet på dagen da mannen som har sørget for at monopolavisen GD har levd opp til økenavnet «Gudbrandsdalens Pravda», skulle takke for seg. Det ble garantert åpnet champagne flere steder enn hjemme hos oss på Vingnes da nyheten kom.

Som ordførerkandidat tre ganger for Høyre har min viktigste motstander verken vært Arbeiderpartiet eller Senterpartiet, men derimot GD og Grotli. Det finnes flere eksempler, men jeg skal nevne to: Jeg gjorde inn mot valget 2015 avtaler med en GD-journalist. Avtalene ble utsatt, utsatt, nedprioritert og trenert fra avisens ledelse gang på gang, for så til slutt ikke å bli noe av. Dermed ble det vanskelig å nå ut til velgerne med viktige saker i innspurten mot valget. Jeg har dessuten ved tidligere anledninger snakket med ansatte i GD som hadde fått klar beskjed om at jeg ikke skulle få positiv oppmerksomhet i avisen.

Men også Grotli har hatt sine darlings. Det er ikke uten grunn at noen av de varmeste kondolansene på facebook kommer fra Senterpartiet og de røde. Han har holdt sin beskyttende hånd over sine, selv når det har vært all grunn til å si fra. Et eksempel på dette er da jeg som gruppeleder for noen år siden fikk flere varsler om uakseptabel adferd fra en fremtredende posisjonspolitiker, og som dermed måtte håndteres. Dette kjente Grotli sannsynligvis godt til, men likevel valgte han å tie om saken.

Foran valget i 2015 ble jeg kontaktet av en representant for en stor utbygger, Willy Fauchald. Han kunne fortelle at de hadde møtt så mye motstand i Lillehammer, og at alt var så vanskelig her at dette selskapet ønsket å trekke seg ut av byen. Fauchald ville at jeg skulle  bruke dette eksempelet på manglende næringsvennlig politikk i Lillehammer kommune, men ba meg vente litt med å offentliggjøre navnet på selskapet. Det skulle jeg få anledning til om kort tid. Det ble en stor sak av dette, og i avisens spalter haglet det med anklager mot meg. Ikke minst ble det påstått fra mange hold at jeg hadde funnet på dette selv. For meg ble dette en Catch 22, da utbygger plutselig fikk kalde føtter og ikke ønsket navnet sitt offentliggjort likevel. Som representant for næringslivets parti, Høyre, ville det heller ikke ta seg bra ut for meg å være den som stakk kjepper i hjula til bedriften. Jeg ville jo være lojal mot næringslivet på den ene siden, men hadde samtidig en masse anklager om manglende troverdighet, løgn og fanteri som jeg ikke kunne forsvare meg mot, på den andre. Men Grotli visste. Noen dager før valget kom han bort til meg og sa: «Jeg vet at var Puls eiendom». Grotli kunne dermed ha løst min og Høyres Gordiske knute ved å offentliggjøre dette, men han gjorde selvsagt ikke det. Det passet sannsynligvis hans agenda bedre å la leserne være uvitende, og dermed la dette hefte ved meg.

Det er videre mitt inntrykk, at som politisk redaktør har Hallvard Grotli mest av alt vært opptatt av seg selv. Gjennom «analysene» sine har han gjort sitt for at det er han som skal sette den politiske agendaen i byen. Når jeg har påtruffet han, spaserende rundt GD-huset i sin sorte lærfrakk, har spørsmålet hans gjerne vært hva jeg synes om det han har skrevet i en av lederne sine, fremfor hva som skjer i byens politiske verksteder, som Formannskap og Kommunestyre. Grotli skriver i sin selvhøytidelige avskjedsanalyse at vi skal sette pris på lukta av gylle, altså møkk. Selv krysser jeg fingre for at noe av den skjemmende lukta som har preget GD i min tid som politiker, nå forsvinner.

Klær til besvær

Under en middag i forbindelse med Norsk elbilforenings landsmøte fikk jeg en utfordring av borddamen min om ikke å kjøpe noen nye klær i 2019. Dette hadde hun praktisert en stund, og det gikk helt fint, fortalte hun. Vårt store omløpshastighet på klær er verken bra for miljøet eller lommeboka. Jeg har ikke sett meg tilbake siden.

Vel hjemme tok jeg nemlig dette opp med kona mi, og vi ble enige om å gå inn i kles-eksperimentet sammen. Fulle klesskap og kommoder var argumenter gode nok. Dog ble vi enige om å gjøre et lite unntak for sokker og undertøy. Et halvt år senere kan jeg rapportere om at det går uventet bra, og trygt kan anbefales. Vi har fremdeles klær nok i massevis, er fremdeles gift, og er fremdeles lykkelige. Og det er fremdeles mye tøy å velge mellom: Nordmenn har i gjennomsnitt 359 plagg i skapet, og hvert femte henger ubrukt, i følge en undersøkelse gjort av SIFO-forsker Ingun Grimstad Klepp. På Fretex’ anlegg i Oslo kommer det hver dag inn 25 tonn med brukte klær. Ja du leste riktig: 25 TONN HVER DAG! 

– Klimagassutslippene fra det totale klesforbruket i Norge tilsvarer omtrent 800.000 biler. Det betyr at det er enormt store miljøbelastninger, sier Arild Hermstad, leder i miljøorganisasjonen Framtiden i Våre Hender i et intervju med NRK fra 2016.

Tar DU utfordringen? Klarer du et år uten nye klær?

Jeg må imidlertid innrømme en ting, og det er at kona mi strikker kofte til meg nå, og at jeg gleder meg over det. Så jeg er ikke helt katolsk heller. Fanakoften blir min utskeielse.

Hvis noen vil meg noe, henger jeg i hornet

«Hvis du vil meg noe, henger jeg i hornet». Detalj av grautskei

Til høsten er det over for min del. Etter tolv år i Lillehammerpolitikken som kommunestyremedlem, formannskapsmedlem, gruppeleder, opposisjonsleder, kontrollutvalgsleder, og nestleder i Oppland Høyre, er det over for denne gang. Snart henger jeg i et horn på veggen sammen med Knut Korsæth og Jan Petter Hammervold.

Da jeg ble spurt om å stå på lista til kommuevalget i år (ja, det ble jeg faktisk), var jeg klar på at jeg ikke ønsket det. En viktig grunn var at jeg ikke hadde lyst til å bli en syvende far i huset som laget snubletråder for Høyres nye og freshe team i deres varslede taktskifte. Og så har jeg ikke veldig lite lyst til å bli en sånn kar som henger i hornet og syter over hvordan ting har vært, og hvordan vi gjorde det på min tid. En såkalt backbencher. Det er så lett å gå i den fella.

Jeg har fått være med på mye, og noe har jeg sikkert også vært med på å dytte i riktig retning, som for eksempel overgangen til (og tilrettelegging for) elbil i Lillehammer, sikre Frelsesarmeens flotte prosjekt Jobben, og utbyggingen ved Mesnaelva og Kroken, som etter mange runder ble mye bedre enn det som først var foreslått. Jeg skal ikke på noen måte ta æren for disse sakene alene, men det har vært viktige saker for meg, og som jeg har arbeidet hardt for. Som leder for Lillehammers kontrollutvalg har jeg i perioden vært med på å sette kritisk søkelys på en rekke av kommunens prosjekter, selskaper og virksomheter. Forhåpentligvis kan vårt arbeid være med på å støtte Lillehammers politikere og administrasjon i arbeidet fremover. Det ville være klokt.

Men den store øyeåpneren for meg da jeg bestemte meg for å gi meg var etter at moren min var svært syk senhøsten 2015 og jeg skulle legge ut et bilde av oss to som en hyggelig hilsen, og oppdaget at jeg hadde flere bilder av Erna Solberg og meg enn av moren min og meg i arkivet. Det var da jeg bestemte meg for at dette var min siste periode i politikken. Det hadde slukt all fritid og alt for mye av jobbtiden min også, og jeg hadde konstant dårlig samvittighet både for familie og jobb. Og takken? Stort sett klager, sutring og kritikk.

Nei, vi burde faktisk hatt en kampanje som het «Klem en lokalpolitiker». Fordi de gidder å bruke så mye av fritiden sin og engasjementet sitt til å gjøre kommunen sin god å bo i. Jeg skal derfor ta meg selv på ordet og love at jeg skal gå foran som et godt eksempel. Jeg skal gå opp Storgata en lørdag før valget, klemme og takke ALLE politikerne jeg ser på stand. For det fortjener de, sannelig. Så er dere advart!

Så takk til alle jeg har hatt gleden av å samarbeide med. Først og fremst alle kommunepolitikerne som har øst av sin fritid og sitt engasjement for en bedre by, men også administrasjonen som gjør sitt beste for byen vår, avhengig av de politiske føringene de får. Jeg har vært ordførerkandidat tre ganger på rad uten å bli det. Og gudene skal vite at jeg har gjort mitt beste. Jeg trekker meg derfor stille tilbake fra det gode politiske selskap og krysser fingre for at «på det fjerde skal det skje», og ønsker Team Oddvar lykke til i september.

Hvis noen lurer på noe, henger jeg i hornet.

Gi barna en kniv før ipaden tar dem

Jeg følte meg som en rockestjerne da jeg for noen år siden var invitert til Prinsdalen Skole i Oslo for å demonstrere og snakke om spikking for elvene i fjerde klasse. Jeg opplevde elever som var så sulteforet på håndverk at de sloss om spon og flis for å ta med seg hjem etter spikkeshowet. Da Ask i fjerde klasse svingte knepperten for å hjelpe meg med kløyvingen av en knagg, ropte 60 elever taktfast Ask! Ask! Ask! Mens han slo taktfast med knepperten på øksa.

Jeg har reist Norge rundt med kniver, plaster og øks for å holde kurs og workshops for barn og voksne i mer enn 20 år. Om sommeren er jeg Robin Hood en uke hvert år på Maihaugen i forbindelse med Norges Husflidslags barnekurs Ung Husflid. Der spikker vi pil og bue, har skytekonkurranse, lager fiskestang, fisker ørret, bygger og overnatter i gapahuk.  Jeg merker hver gang hvordan en ny generasjon er sulteforet på håndverk og på å skape noe med egne hender. Da jeg var gutt hadde vi en sløydsal på skolen. Der hentet jeg energi og inspirasjon. Jeg gledet meg til å ha sløyd hele uka. I dag har sløydsalene på mange skoler blitt til datarom. De seks såkalte basisfagene, norsk, engelsk, matematikk, naturfag, samfunnsfag og historie, er alle teoretiske fag. Som om ikke dette var nok står det i lærerplanverket at opplæringen skal være preget av fem grunnleggende ferdigheter som det skal legges spesiell vekt på i opplæringen i alle fag. Eleven skal kunne:

1) uttrykke seg muntlig

2) lese

3) uttrykke seg skriftlig

4) regne

5) bruke digitale verktøy.

Alt dette er selvsagt viktig kunnskap. Men vi har altså stelt oss slik at både pensum og metode prioriterer opp teoretisk kunnskap, og følgelig klassifiserer praktisk kunnskap og håndverk ned, som noe mindre viktig. Alle snakker om at håndverkets status skal løftes. Da må vi også tørre gjøre noe med dette i praksis.

Håndverket må styrkes i skolen, slik at elever med anlegg for praktiske fag får anledning til å ta sine evner i bruk tidlig. En god begynnelse ville være å oppgradere praktisk håndverk til basisfag i grunnskolen. Slik kan håndverkets status må løftes slik at elevene ser at dette er noe å kunne, og noe å være stolt av, og noe som er viktig.

Vi mennesker er ulike, og har våre styrker på ulike områder. De som har sin styrke innenfor de praktisk utøvende fagene må også få anledning til å utvikle sine ferdigheter. Følelsen av å mestre er en viktig læringsstrategi som også kommer andre fag til gode. Forøvrig er det min mening at alle mennesker trenger å utvikle sin praktiske, tredimensjonale forståelse gjennom praktisk håndverk. De grunnleggende ferdighetene og den tredimensjonale forståelsen som bygges på sløydsalen eller ute i skogen med spikkekniven, avgjørende for at en fremtidig arkitekt eller ingeniør bedre kan forstå material, rom, tredimensjonalitet og form. Skal man bygge gode hus, er det ikke nok å beherske et avansert tegneprogram på PCen.

I grunnskolen har praktisk håndverk et stort potensial. Ikke nødvendigvis fordi vi trenger flere håndverkere, men som sløydpioneren Otto Salomon beskrev det så godt for mer enn 100 år siden, for den formative effekten håndverk har på barn:

Meningen er ikke å utdanne snekkere, men å utvikle barns mentale, moralske og fysiske krefter. Og sløyd er det mest effektive instrumentet som til nå er utviklet for å sikre denne utviklingen.

Det finnes også en masse forskning som viser hvordan håndverk og interaksjon med natur har en helende effekt.  En som har forsket på dette er Dr. Aric Sigman som tidligere har arbeidet ved Ruskin Mill Trust i England, Dr, Sigman refererer til en evaluering av effektene av 49 etter skole og helgeaktiviteter hvor forskere har sammenlignet læringsmiljøeffekten ved å sammenligne grønne friluftsaktiviteter med innendørs innstilling. The American Journal of Public Health studien viser blant annet at eksponering mot natur for barn med ADHD reduserer symptomene betydelig.

Sigman viser også til hvordan bruken av håndverk kan være et kraftig terapeutisk verktøy også ved andre stadier i livet:

Håntverksbaserte aktiviteter har blitt brukt klinisk for å forbedre kognitiv funksjon og perifere symptomer hos pasienter med mild til moderat senil demens av Alzenheimer-typen.

Jeg skal ikke påstå at en alltid kan spikke seg frisk, men at det kan dempe ADHD-symptomer og bedre livskvaliteten, er jeg overbevist om.

La oss derfor lytte til de sterke signalene fra Ludvigsen-utvalget og til rapporten fra Utdanningsdirektoratet om Små og verneverdige fag og immateriell kulturarv. La oss lytte til Salomon og Sigman, og ikke minst: La oss lytte til barna som er sulteforet på praktisk håndverk. Og lytt gjerne til en som har spikket med barn i mer enn 20 år:

-Innfør praktisk håndverk som basisfag i grunnskolen!

Den store Spikkeboka

Denne uka kommer Den store Spikkeboka for salg. Fikk en hyggelig forespørsel fra Egmont, og tenkte tiden var moden for en oppgradert bok om spikking nå.

Så jeg fant fram til gode modeller, tok kniven med ut i skogen og satte i gang. Det har vært en spennende reise. Bildene er løftet mange hakk denne gang, med proff fotograf, og det synes jeg bidrar til å løfte utgivelsen.

Den store Spikkeboka inneholder en masse spennende ting man kan spikke, som for eksempel lang seljefløyte, avanserte krakker, rørbokser, tutekanne, spisepinner og grautskjeer. Og så er det selvsagt et fyldig kapittel om dekorteknikker og overflatebehandling. Jeg håper denne boka blir til glede og inspirasjon for en ny generasjon spikkere. Ser at ARK har et supertilbud, så det er bare å bestille her først som sist, slik at en kan få spikket litt i påsken.

Grip kniven!