Hvis noen vil meg noe, henger jeg i hornet

«Hvis du vil meg noe, henger jeg i hornet». Detalj av grautskei

Til høsten er det over for min del. Etter tolv år i Lillehammerpolitikken som kommunestyremedlem, formannskapsmedlem, gruppeleder, opposisjonsleder, kontrollutvalgsleder, og nestleder i Oppland Høyre, er det over for denne gang. Snart henger jeg i et horn på veggen sammen med Knut Korsæth og Jan Petter Hammervold.

Da jeg ble spurt om å stå på lista til kommuevalget i år (ja, det ble jeg faktisk), var jeg klar på at jeg ikke ønsket det. En viktig grunn var at jeg ikke hadde lyst til å bli en syvende far i huset som laget snubletråder for Høyres nye og freshe team i deres varslede taktskifte. Og så har jeg ikke veldig lite lyst til å bli en sånn kar som henger i hornet og syter over hvordan ting har vært, og hvordan vi gjorde det på min tid. En såkalt backbencher. Det er så lett å gå i den fella.

Jeg har fått være med på mye, og noe har jeg sikkert også vært med på å dytte i riktig retning, som for eksempel overgangen til (og tilrettelegging for) elbil i Lillehammer, sikre Frelsesarmeens flotte prosjekt Jobben, og utbyggingen ved Mesnaelva og Kroken, som etter mange runder ble mye bedre enn det som først var foreslått. Jeg skal ikke på noen måte ta æren for disse sakene alene, men det har vært viktige saker for meg, og som jeg har arbeidet hardt for. Som leder for Lillehammers kontrollutvalg har jeg i perioden vært med på å sette kritisk søkelys på en rekke av kommunens prosjekter, selskaper og virksomheter. Forhåpentligvis kan vårt arbeid være med på å støtte Lillehammers politikere og administrasjon i arbeidet fremover. Det ville være klokt.

Men den store øyeåpneren for meg da jeg bestemte meg for å gi meg var etter at moren min var svært syk senhøsten 2015 og jeg skulle legge ut et bilde av oss to som en hyggelig hilsen, og oppdaget at jeg hadde flere bilder av Erna Solberg og meg enn av moren min og meg i arkivet. Det var da jeg bestemte meg for at dette var min siste periode i politikken. Det hadde slukt all fritid og alt for mye av jobbtiden min også, og jeg hadde konstant dårlig samvittighet både for familie og jobb. Og takken? Stort sett klager, sutring og kritikk.

Nei, vi burde faktisk hatt en kampanje som het «Klem en lokalpolitiker». Fordi de gidder å bruke så mye av fritiden sin og engasjementet sitt til å gjøre kommunen sin god å bo i. Jeg skal derfor ta meg selv på ordet og love at jeg skal gå foran som et godt eksempel. Jeg skal gå opp Storgata en lørdag før valget, klemme og takke ALLE politikerne jeg ser på stand. For det fortjener de, sannelig. Så er dere advart!

Så takk til alle jeg har hatt gleden av å samarbeide med. Først og fremst alle kommunepolitikerne som har øst av sin fritid og sitt engasjement for en bedre by, men også administrasjonen som gjør sitt beste for byen vår, avhengig av de politiske føringene de får. Jeg har vært ordførerkandidat tre ganger på rad uten å bli det. Og gudene skal vite at jeg har gjort mitt beste. Jeg trekker meg derfor stille tilbake fra det gode politiske selskap og krysser fingre for at «på det fjerde skal det skje», og ønsker Team Oddvar lykke til i september.

Hvis noen lurer på noe, henger jeg i hornet.