Et kulturløft for Lillehammer

Kulturhuset Banken, Maihaugen, Lillehammer Kunstmuseum, Lillehammer Amatørteater, Den Norske Filmskolen, Jacob Weidemann, Bjørnstjerne Bjørnson, Fabrikken, Bjerkebæk, Fabrikken, Lars Jorde, Dølajazz, Storgata, snart verdens 7. UNESCO Litteraturby, Sigrid Undset, Amandusfestivalen, Filmbanken, Litteraturfestivalen og Norges Olympiske Museum

På Lillehammer har vi kulturen i blodet. Vi lever med det hver eneste dag, og noen av oss er så heldige å leve av det. Men dette kommer ikke av seg selv, og tiden stiller nye krav.
Snøhettas prosjekt for videreutvikling av Lillehammer Kunstmuseum og Kino vil på en suveren måte bidra til å gi Lillehammer et sårt tiltrengt kulturløft. Uten tvil det viktigste, og på byggsiden det eneste, siden Vinter-OL i 1994.
Men Høyre hadde ikke vært Høyre om vi ikke hadde sett nærmere på regnestykket knyttet til prosjektet. Den generøse gaven fra Anna Weidemann har selvsagt vært viktig for å komme i gang med prosjektet, men har fått mindre og mindre betydning finansielt all den tid prislappen for prosjektet nær har doblet seg mellom hver gang politikerne har fått seg saken forlagt. Derfor har nettopp inntjeningspotensialet ved en utvidelse av kinoen vært helt avgjørende for Høyres beslutning i denne saken.
En av de økonomiske flaskehalsene for kinodriften er i dag antall saler. Flere saler vil gi mulighet for å vise flere filmer lenger. I dag må film tas av plakaten for å gi plass til nye, selv om publikumspotensialet fremdeles er der. Ved å øke fra 3 til 5 saler viser beregninger og erfaringstall fra andre kinoer at vi kan øke omsetningen betydelig. Dette er ikke tatt ut fra luften:
Da Lørenskog Kino økte fra 2 til 5 saler doblet de besøket sitt, og da Larvik økte fra 1 til 4 saler økte de omsetningen med 110%. Flere saler ga begge steder mulighet for å vise flere filmer lenger og dermed unngå at film må tas av plakaten mens publikum enda ønsket å se filmen.
Forutsetningen om at Staten og Fylkeskommunen også bidrar med en vesentlig andel for å realisere prosjektet har også vært viktig for å realisere prosjektet. Utbyggingen er et spleiselag, slik det bør være.
Et annet svært viktig argument er at vi med utbyggingen får mulighet for en miksekino, der lyd kan legges på film. I dag har vi bare denne muligheten to steder i Norge; I Kautokeino og i Oslo. Dette grepet hjelper oss å befeste Den Norske Filmskolens plassering på Lillehammer. Og det er strategisk klokt, all den tid vi vet at Oslomiljøet lusker i kulissene.
Noen har spurt om vi har råd til dette. Spørsmålet er snarere om vi har råd til å la være. Fakta er at Lillehammer Kino taper penger hver eneste dag fordi vi ikke har tilstrekkelig med saler.
Investeringen et nær samlet kommunestyre nå har vedtatt er klok, fremtidsrettet, og befester Lillehammers posisjon som kulturby. Det er en tid for alt. Nå er det tid for en offensiv kulturpolitikk. De fleste vil nok også være enige i at tiden er overmoden for å gi arven etter Jacob Weidemann sin fortjente plass. Det er bare å rulle ut den røde løperen og gratulere Lillehammer med et flott signalbygg som vil være på plass fra høsten 2015!