KASSA ER TOM: Det er viktig at vi nå tar dette inn over oss: Lillehammer kommune er i et formidabelt økonomisk uføre. Det kunne være fristende for Lillehammer Høyre å lene oss tilbake og si ” Hva var det vi sa?”. Heldigvis er vi mer konstruktive enn som så. Dette handler om skole, sykehjem og omsorgstjenester vi skal levere. Det handler om foreldre, besteforeldre og barna våre. Det handler om skattebetalernes penger. Det handler om byen vår. Derfor er vi beredt til å hjelpe Lillehammer ut av krisen. I korte trekk er dette årsaken til den dype krisen:
1. Kommunen styrer ikke etter budsjettet politikerne har vedtatt.
2. Lånegjelden er formidabel: 1,3 milliarder kroner. Renter og avdrag nærmer seg 100 millioner i året.
3. Sykefraværet er godt over 10%, og koster kommunen rundt 30 millioner i året.
4. Kassen for disponible fond er tom.
Skal vi få kontroll over økonomien er det tre tiltak som må gjøres:
1. Kommunen må begynne å styre etter budsjettet politikerne vedtar.
2. Vi må selge kommunal eiendom / aksjer / skog for å få ned lånegjeld og driftskostnader
3. Kommunen må se kritisk på hva som er kommunens kjerneoppgaver, og hva som kan overlates til andre.
4. Sykefraværet må reduseres kraftig.
Når Høyre sier at kommunen ikke styrer etter budsjett, er ikke dette noe vi tar ut av luften. I en knusende revisjonsrapport fra Innlandet revisjon (februar 2009) om Lillehammer kommunes økonomistyring i 2008 sies det: Etter revisjonens vurdering fungerer ikke budsjettet som et særlig effektivt styringsverktøy for virksomheter med volumvekst. Det er aktiviteten som er styrende ikke budsjettet, dermed er det budsjettet som tradisjonelt tilpasses aktiviteten og ikke omvendt.
Det vil alltid kunne være gode grunner til at et tjenesteområde underveis i budsjettåret ser at forutsetningene endres. Dette kan medføre at man ikke trenger å bruke så mye penger som budsjettert, eller det kan være nye kostnader som dukker opp. Da er det viktig at større avvik blir tatt i forkant, slik at politikerne kan ha den minste mulighet til styring og til å holde budsjettene i balanse. På denne måten får politikerne anledning til å prioritere. Her har vi mye å lære av næringslivet, der man vet at det er livsviktig å styre etter budsjett. Hvis Lillehammer kommune ikke klarer å styre etter budsjett hjelper det ikke hvilke kutt politikerne gjør. Pengene vil renne like raskt ut i den andre enden.
Et eiendomsstrategiutvalg dedsatt av formannskapet har sett på kommunens eiendomsportefølje. Utvalget konkluderte med at eiendom og skog for 40 millioner kroner kunne selges uten at det ville berøre kommunale kjerneoppgaver. Det synes vi kommunen burde gjøre. I tillegg mener vi at Parkkafeen i Søndre Park kan selges. Det er ikke kommunens oppgave å eie en kafe eller å drive alpinsenter i nabokommunen Øyer.
Kommunen bør derfor også selge sine aksjer i Hafjell Alpinsenter, i Oppland Vaskeri og i Fabrikken. Vi tror det er enda mer som kan selges. Da Høyre kom i posisjon i Frogn kommune forlangte de en oversikt over eiendomsporteføljen. Det viste seg at kommunen satt på verdier for 3 milliarder kroner. Ved å selge unna eiendom som kommunen ikke trengte selv, oppnådde de to ting:
1. De kvittet seg med gjeld
2. De reduserte driftskostnadene.
Alle vi som har et hus eller en leilighet vet hva det koster å holde det ved like. Sånn er det i kommunen også. Et eksempel er oppussingen av Parkkafeen som kostet 7 millioner. Alle er enige i at det ble riktig fint i ettertid. Men var det en kommunal oppgave sett i lys av at Arbeiderpartiet i sitt budsjett for 2009 kuttet 10 millioner i Lillehammerskolen?
Salg av eiendom og aksjer som ikke berører kommunens kjerneoppgaver vil ikke bare redusere gjelden og gi et større økonomisk handlingsrom; Det vil også bidra vesentlig til å senke kommunens driftskostnader som i dag er alt for høye.
Salg av kommunens aksjeportefølje i private selskaper er prinsipielt viktig fordi det krever oppfølging, binder opp kapital, og skaper en uheldig konkurransevridning. Dette er godt eksemplifisert gjennom eierskapet i Hafjell Alpinsenter og Oppland vaskeri. Vi må tørre å spørre hva kommunen vår skal drive med.
I Lillehammer er mer enn halvparten av barnehagene privat eiet og drevet. En brukerundersøkelse i kommunen vår viser at foreldrene i disse barnehagene er mer fornøyd enn i de kommunalt drevne barnehagene. Vi mener at kommunen bør overlate også andre tjenester til det private fordi det vil skape konkurranse. Konkurranse virker erfaringsmessig på den måten at det senker kostnadene og øker kvaliteten. Og kanskje viktigst av alt: Det øker valgfriheten. Erfaringene fra Oslo der man har viser at et stort flertall (86%) av de eldre ikke ønsker seg tilbake til den tiden da de ikke kunne velge mellom flere tilbydere av hjemmehjelpstjenester. Både innenfor hjemmehjelpstjenester og sykehjem vil behovet øke i årene som komme. Da er det viktig å åpne for private tilbydere fordi det gir økt valgfrihet, lavere kostnader, og bedre kvalitet. Vi tror ikke at en privat ansatt hjemmehjelp har mindre varme hender enn en kommunalt ansatt hjemmehjelp.
Sykefraværet i Lillehammer er urovekkende høyt, også i nasjonal sammenheng. Til sammenligning har Frogn kommune halvparten av Lillehammers sykefravær. Ved å sette fokus på dette i 2008 klarte vi å redusere fraværet marginalt, men fremdeles er dette alene direkte årsak til en kostnad på 30 millioner kroner. Dette er ikke akseptabelt. Her må det settes inn kraftige tiltak for å få ned sykefraværet.
Å rette opp Lillehammer Kommunes økonomi krever store grep. Selvsagt må vi gjøre en del kutt omgående, men det vil ikke hjelpe på lang sikt. Det er ikke nok å male gulvet når det er hull i taket. Det hjelper ikke å kjøpe nytt piano hvis pianisten ikke kan spille. Kommunen trenger rett og slett en solid dose høyrepolitikk for å få orden på økonomien.
We need change
