Dette er Mjøsa slik jeg ser den fra verandaen i huset der vi bor. Om sommeren er vi ute med båten. Vi bader i Vingnesvika og her fisker vi etter ørret, brasme, harr, abbor og gjedde. Her trekker vi pusten og henter krefter mellom slagene.
Miljøpolitikk er ikke bare internasjonal handel med klimakvoter slik Arbeiderpartiet prøver å gjøre det til. Miljøet er noe som angår oss alle, fordi det handler om nærmiljøet vårt. Vi har fått dette til låns en generasjon eller to, og det er vår plikt å forvalte Lillehammer og Mjøsa på en ansvarsfull måte.
Når Lillehammer kommune ikke tar ansvaret sitt og sjekker at rørledningene deres er tette, slik at det lekker ut miljøgift i kanalen ved Strandtorget år etter år, må de stilles til ansvar. Når næringslivet viser slik miljøignoranse blir de gjerne anmeldt til politiet. For den politiske ledelsen og ordføreren på Lillehammer gjelder tydeligvis andre regler.
Vi har gjennom de siste årene sett hvordan en av hjørnesteinsbedriftene i byen vår har fått all skyld for de høye forekomstene av brommerte flammehemmere (BHF) i Mjøsa. Nå viser det seg at fabrikken forbilledlig har fulgt retningslinjene fra SFT og miljømyndigheter. I stedet tyder alt nå på at det er Lillehammer kommune som har sviktet i denne saken i sin forvaltning av de offentlige rørledningene.
Nå er det alvor, folkens.