Mjøsa vårt felles ansvar

mjosa.bmpDette er Mjøsa slik jeg ser den fra verandaen i huset der vi bor. Hver dag får jeg se en ny nyanse eller farve. Om sommeren er vi ute med båten. Vi bader i Vingnesvika og her fisker vi etter ørret, brasme, harr, abbor og gjedde. Her trekker vi pusten og henter krefter mellom slagene.

Miljøpolitikk er ikke bare internasjonal handel med klimakvoter slik Arbeiderpartiet prøver å gjøre det til. Miljøet er noe som angår oss alle, fordi det handler om nærmiljøet vårt. Vi har fått dette til låns en generasjon eller to, og det er vår plikt å forvalte Lillehammer og Mjøsa på en ansvarsfull måte.

Konsekvensen av år med kommunal nonchalanse har vært betydelige utslipp av miljøgift som har rammet økosystemet hardt i Norges største innsjø. Signalene har vært mange, og varsellampene har blinket kraftig. Dessverre har Lillehammer kommune lite gjort for å finne ut om årsaken kunne ligge hos dem. Det er Høyres syn at kommunens politiske ledelse må stilles til ansvar for sin manglende forvaltning og kontroll med kommunens rørledninger.

Mjøsa er et unikt frilufts og rekreasjonsområde for de som bor rundt innsjøen, for tilreisende fra hele landet, og for turister som kommer utenlands fra. Rundt Mjøsa er det et yrende badeliv, småbåtliv, og fiske. Mjøsa er også en viktig drikkevannskilde for en rekke kommuner. Mjøsa er et unikt naturområde som rommer blant annet ferskvannsmuslinger og rundt 25 forskjellige fiskeslag, ved siden av et unikt fugleliv som er vernet deler av året: Et kulturhistorisk unikt landskap med en ubrutt fiske og fangst-tradisjon som går mer en 4000 år tilbake.

SFT suget i 2005 opp 75 tonn forurenset slam fra kanalen ved Strandtorget, og det er i disse dager hentet opp ytterligere 30 tonn samme sted fordi nyere prøver viser tilsvarende høye måleverdier. Slammet blir i disse dager forsvarlig deponert i avfallsdeponiet på Langøya utenfor Holmestrand. Det har også vært suget opp forurenset slam ved Gjøvik og i Åkersvika ved Hamar. Med utgangspunkt i målinger Statens Forurensingstilsyn (SFT) har gjennomført i mjøsfisk har Mattilsynet tilrådd spesielle retningslinjer for inntak av fisk fra Mjøsa. Vi har gjennom de siste årene sett hvordan en av hjørnesteinsbedriftene i byen vår har fått all skyld for de høye forekomstene av bromerte flammehemmere (BHF) i Mjøsa. Nå viser det seg at fabrikken forbilledlig har fulgt retningslinjene fra SFT og miljømyndigheter. I stedet har det vært Lillehammer kommune som har sviktet i denne saken i sin forvaltning av de offentlige rørledningene.
Mjøsa må prioriteres også nasjonalt fordi den berører så mange mennesker. Mjøsa er en del av et unikt økosystem, og en omsorgsfull forvaltning av innsjøen er viktig for å sikre et trygt lokalsamfunn.

• Høyre sier at det er en nasjonal prioritert oppgave å vokte Mjøsa mot nye utslipp, og forhindre ny tilførsel av miljøgifter.
• Det viktigste man kan i dag kan gjøre er å nøye overvåke miljøtilstanden. Her er det viktig å sikre kontinuiteten både gjennom SFTs overvåkningsprogram og andre forskningsprogrammer. Økosystemet i Mjøsa er svært følsomt for forurensninger, og utilsiktede tilførsler av både nye og gamle miljøgifter kan ha store konsekvenser.
• Arbeidet må følges opp med konkrete tiltak for fjerning av betydelig forurensede sedimenter der det finnes spesielt høye konsentrasjoner av disse.
Høyre støtter prinsippet om at forurenser skal betale for rensing. I dette tilfellet må Lillehammer kommune krype til korset, og ta ansvaret for å rydde opp i samarbeid med SFT. De har tatt seg betalt for oppgaven med å håndtere utslipp, og ikke kvalitetssikret godt nok. Dette må de nå ta konsekvensen av.

Det har sannsynligvis vært mest behagelig for den politiske ledelsen i Lillehammer kommune at næringslivet lenge har fått skylden i pressen, i stedet for å sjekke om årsaken kunne ligge i forvaltningen av det kommunale ledningsnettet. Konsekvensen er dramatisk for Mjøsa, og viser tydelig at Lillehammers politiske ledelse ikke har tatt ansvaret for vårt felles miljø alvorlig. Dette er så graverende at man må ha lov til å spørre om det bare er næringsliv og industri som skal anmeldes til politiet når de skader miljøet.

Det er en utbredt misforståelse i enkelte politiske miljøer at miljøpolitikk skal begrense seg til kjøp og salg av klimakvoter. For oss i Høyre er lokal miljøpolitikk svært viktig, fordi det handler om vår felles arv, og retten til fortsatt å kunne ta med seg barn og barnebarn på fisketur, også for fremtidige generasjoner.

Når Lillehammer kommune ikke tar ansvaret sitt og sjekker at rørledningene deres er tette, slik at det lekker ut miljøgift i kanalen ved Strandtorget år etter år, må de stilles til ansvar. Når næringslivet viser slik miljøignoranse blir de gjerne anmeldt til politiet. For den politiske ledelsen og ordføreren på Lillehammer gjelder tydeligvis andre regler.

Miljøsynderen Lillehammer kommune

fisketur-haakonmeg.jpgVi har gjennom de siste årene sett hvordan en av hjørnesteinsbedriftene i byen vår har fått all skyld for de høye forekomstene av brommerte flammehemmere (BHF) i Mjøsa. Nå viser det seg at fabrikken forbilledlig har fulgt retningslinjene fra SFT og miljømyndigheter. I stedet tyder alt nå på at det er Lillehammer kommune som har sviktet i denne saken i sin forvaltning av de offentlige rørledningene.

Høyre støtter prinsippet om at forurenser skal betale for rensing. I dette tilfellet må kommunen ta ansvar for å rydde opp. De har tatt seg betalt for å håndtere utslipp, og ikke kvalitetssikret godt nok.

Det har selvsagt vært mest behagelig for den politiske ledelsen i kommunen at næringslivet har fått skylden i pressen, i stedet for å sjekke om årsaken kunne ligge i det kommunale ledningsnettet. Konsekvensen er fryktelig for Mjøsa, og viser tydelig at Lillehammers politiske ledelse ikke tar vårt felles miljø på alvor.

Lokal miljøpolitikk er viktig fordi det handler om vår felles arv, og retten til fortsatt å kunne ta med seg barna og barnebarna på fisketur.