Hvis noen vil meg noe, henger jeg i hornet

«Hvis du vil meg noe, henger jeg i hornet». Detalj av grautskei

Til høsten er det over for min del. Etter tolv år i Lillehammerpolitikken som kommunestyremedlem, formannskapsmedlem, gruppeleder, opposisjonsleder, kontrollutvalgsleder, og nestleder i Oppland Høyre, er det over for denne gang. Snart henger jeg i et horn på veggen sammen med Knut Korsæth og Jan Petter Hammervold.

Da jeg ble spurt om å stå på lista til kommuevalget i år (ja, det ble jeg faktisk), var jeg klar på at jeg ikke ønsket det. En viktig grunn var at jeg ikke hadde lyst til å bli en syvende far i huset som laget snubletråder for Høyres nye og freshe team i deres varslede taktskifte. Og så har jeg ikke veldig lite lyst til å bli en sånn kar som henger i hornet og syter over hvordan ting har vært, og hvordan vi gjorde det på min tid. En såkalt backbencher. Det er så lett å gå i den fella.

Jeg har fått være med på mye, og noe har jeg sikkert også vært med på å dytte i riktig retning, som for eksempel overgangen til (og tilrettelegging for) elbil i Lillehammer, sikre Frelsesarmeens flotte prosjekt Jobben, og utbyggingen ved Mesnaelva og Kroken, som etter mange runder ble mye bedre enn det som først var foreslått. Jeg skal ikke på noen måte ta æren for disse sakene alene, men det har vært viktige saker for meg, og som jeg har arbeidet hardt for. Som leder for Lillehammers kontrollutvalg har jeg i perioden vært med på å sette kritisk søkelys på en rekke av kommunens prosjekter, selskaper og virksomheter. Forhåpentligvis kan vårt arbeid være med på å støtte Lillehammers politikere og administrasjon i arbeidet fremover. Det ville være klokt.

Men den store øyeåpneren for meg da jeg bestemte meg for å gi meg var etter at moren min var svært syk senhøsten 2015 og jeg skulle legge ut et bilde av oss to som en hyggelig hilsen, og oppdaget at jeg hadde flere bilder av Erna Solberg og meg enn av moren min og meg i arkivet. Det var da jeg bestemte meg for at dette var min siste periode i politikken. Det hadde slukt all fritid og alt for mye av jobbtiden min også, og jeg hadde konstant dårlig samvittighet både for familie og jobb. Og takken? Stort sett klager, sutring og kritikk.

Nei, vi burde faktisk hatt en kampanje som het «Klem en lokalpolitiker». Fordi de gidder å bruke så mye av fritiden sin og engasjementet sitt til å gjøre kommunen sin god å bo i. Jeg skal derfor ta meg selv på ordet og love at jeg skal gå foran som et godt eksempel. Jeg skal gå opp Storgata en lørdag før valget, klemme og takke ALLE politikerne jeg ser på stand. For det fortjener de, sannelig. Så er dere advart!

Så takk til alle jeg har hatt gleden av å samarbeide med. Først og fremst alle kommunepolitikerne som har øst av sin fritid og sitt engasjement for en bedre by, men også administrasjonen som gjør sitt beste for byen vår, avhengig av de politiske føringene de får. Jeg har vært ordførerkandidat tre ganger på rad uten å bli det. Og gudene skal vite at jeg har gjort mitt beste. Jeg trekker meg derfor stille tilbake fra det gode politiske selskap og krysser fingre for at «på det fjerde skal det skje», og ønsker Team Oddvar lykke til i september.

Hvis noen lurer på noe, henger jeg i hornet.

Gi barna en kniv før ipaden tar dem

Jeg følte meg som en rockestjerne da jeg for noen år siden var invitert til Prinsdalen Skole i Oslo for å demonstrere og snakke om spikking for elvene i fjerde klasse. Jeg opplevde elever som var så sulteforet på håndverk at de sloss om spon og flis for å ta med seg hjem etter spikkeshowet. Da Ask i fjerde klasse svingte knepperten for å hjelpe meg med kløyvingen av en knagg, ropte 60 elever taktfast Ask! Ask! Ask! Mens han slo taktfast med knepperten på øksa.

Jeg har reist Norge rundt med kniver, plaster og øks for å holde kurs og workshops for barn og voksne i mer enn 20 år. Om sommeren er jeg Robin Hood en uke hvert år på Maihaugen i forbindelse med Norges Husflidslags barnekurs Ung Husflid. Der spikker vi pil og bue, har skytekonkurranse, lager fiskestang, fisker ørret, bygger og overnatter i gapahuk.  Jeg merker hver gang hvordan en ny generasjon er sulteforet på håndverk og på å skape noe med egne hender. Da jeg var gutt hadde vi en sløydsal på skolen. Der hentet jeg energi og inspirasjon. Jeg gledet meg til å ha sløyd hele uka. I dag har sløydsalene på mange skoler blitt til datarom. De seks såkalte basisfagene, norsk, engelsk, matematikk, naturfag, samfunnsfag og historie, er alle teoretiske fag. Som om ikke dette var nok står det i lærerplanverket at opplæringen skal være preget av fem grunnleggende ferdigheter som det skal legges spesiell vekt på i opplæringen i alle fag. Eleven skal kunne:

1) uttrykke seg muntlig

2) lese

3) uttrykke seg skriftlig

4) regne

5) bruke digitale verktøy.

Alt dette er selvsagt viktig kunnskap. Men vi har altså stelt oss slik at både pensum og metode prioriterer opp teoretisk kunnskap, og følgelig klassifiserer praktisk kunnskap og håndverk ned, som noe mindre viktig. Alle snakker om at håndverkets status skal løftes. Da må vi også tørre gjøre noe med dette i praksis.

Håndverket må styrkes i skolen, slik at elever med anlegg for praktiske fag får anledning til å ta sine evner i bruk tidlig. En god begynnelse ville være å oppgradere praktisk håndverk til basisfag i grunnskolen. Slik kan håndverkets status må løftes slik at elevene ser at dette er noe å kunne, og noe å være stolt av, og noe som er viktig.

Vi mennesker er ulike, og har våre styrker på ulike områder. De som har sin styrke innenfor de praktisk utøvende fagene må også få anledning til å utvikle sine ferdigheter. Følelsen av å mestre er en viktig læringsstrategi som også kommer andre fag til gode. Forøvrig er det min mening at alle mennesker trenger å utvikle sin praktiske, tredimensjonale forståelse gjennom praktisk håndverk. De grunnleggende ferdighetene og den tredimensjonale forståelsen som bygges på sløydsalen eller ute i skogen med spikkekniven, avgjørende for at en fremtidig arkitekt eller ingeniør bedre kan forstå material, rom, tredimensjonalitet og form. Skal man bygge gode hus, er det ikke nok å beherske et avansert tegneprogram på PCen.

I grunnskolen har praktisk håndverk et stort potensial. Ikke nødvendigvis fordi vi trenger flere håndverkere, men som sløydpioneren Otto Salomon beskrev det så godt for mer enn 100 år siden, for den formative effekten håndverk har på barn:

Meningen er ikke å utdanne snekkere, men å utvikle barns mentale, moralske og fysiske krefter. Og sløyd er det mest effektive instrumentet som til nå er utviklet for å sikre denne utviklingen.

Det finnes også en masse forskning som viser hvordan håndverk og interaksjon med natur har en helende effekt.  En som har forsket på dette er Dr. Aric Sigman som tidligere har arbeidet ved Ruskin Mill Trust i England, Dr, Sigman refererer til en evaluering av effektene av 49 etter skole og helgeaktiviteter hvor forskere har sammenlignet læringsmiljøeffekten ved å sammenligne grønne friluftsaktiviteter med innendørs innstilling. The American Journal of Public Health studien viser blant annet at eksponering mot natur for barn med ADHD reduserer symptomene betydelig.

Sigman viser også til hvordan bruken av håndverk kan være et kraftig terapeutisk verktøy også ved andre stadier i livet:

Håntverksbaserte aktiviteter har blitt brukt klinisk for å forbedre kognitiv funksjon og perifere symptomer hos pasienter med mild til moderat senil demens av Alzenheimer-typen.

Jeg skal ikke påstå at en alltid kan spikke seg frisk, men at det kan dempe ADHD-symptomer og bedre livskvaliteten, er jeg overbevist om.

La oss derfor lytte til de sterke signalene fra Ludvigsen-utvalget og til rapporten fra Utdanningsdirektoratet om Små og verneverdige fag og immateriell kulturarv. La oss lytte til Salomon og Sigman, og ikke minst: La oss lytte til barna som er sulteforet på praktisk håndverk. Og lytt gjerne til en som har spikket med barn i mer enn 20 år:

-Innfør praktisk håndverk som basisfag i grunnskolen!

Den store Spikkeboka

Denne uka kommer Den store Spikkeboka for salg. Fikk en hyggelig forespørsel fra Egmont, og tenkte tiden var moden for en oppgradert bok om spikking nå.

Så jeg fant fram til gode modeller, tok kniven med ut i skogen og satte i gang. Det har vært en spennende reise. Bildene er løftet mange hakk denne gang, med proff fotograf, og det synes jeg bidrar til å løfte utgivelsen.

Den store Spikkeboka inneholder en masse spennende ting man kan spikke, som for eksempel lang seljefløyte, avanserte krakker, rørbokser, tutekanne, spisepinner og grautskjeer. Og så er det selvsagt et fyldig kapittel om dekorteknikker og overflatebehandling. Jeg håper denne boka blir til glede og inspirasjon for en ny generasjon spikkere. Ser at ARK har et supertilbud, så det er bare å bestille her først som sist, slik at en kan få spikket litt i påsken.

Grip kniven!

Blanke ark

2019 er i skrivende stund rett rundt hjørnet.  Jeg skal ikke dvele noe særlig ved 2018, men heller se litt fremover. For jeg gleder meg til mye i året som kommer. Da blir det både innvielse av Spikkekatedral, politisk pensjonisttilværelse og et par bøker. Og selvsagt en del blanke ark; 2019  er ennå ikke skrevet.

En Spikkekatedral må ha blyglassvindu

Politisk er jeg i denne perioden leder av kontrollutvalget på Lillehammer. Selv om jeg er stolt av hva vi har fått til så langt, ser jeg mange muligheter for viktige områder vi kan se nærmere på i 2019. Økonomisk er det enighet om at kommunen har store utfordringer. Lillehammer kommune har etter hvert tatt på seg en betydelig lånegjeld, og dette begrenser handlingsrommet til kommunen fremover og gjør kommunen spesielt eksponert for rentesvingninger. I tillegg har kommunen en spesiell utfordring med de olympiske anleggene fra -94 som jo skal driftes og som stadig krever nye investeringer og oppgraderinger for å være aktuelle for World Cup og andre arrangementer. Det kan synes som om halmstrået for anleggene på sikt er håpet om et nytt OL på Lillehammer. Suksessen i 1994 var formidabel. Men kan storverket gjentas?

2019 er mitt siste år i kommunestyret i denne omgang. Jeg har vært ordførerkandidat tre ganger, og det var uaktuelt å prøve seg en fjerde gang. Etter tolv år i kommunestyret, hvorav åtte som gruppeleder og opposisjonsleder, er det på tide å slippe til nye krefter. Jeg vil jo ikke være noen gammel sjuende far i huset, som henger pipende i et horn på veggen. Men politisk blir man altså ikke kvitt meg helt før i slutten av 2019. Og selvsagt heier jeg på Høyre, team Oddvar, og på et politisk skifte på Lillehammer. Før eller siden må vi jo lykkes og Oddvar er en kjempefin ordførerkandidat. En god gutt.

I 2019 vil jeg fortsette å arbeide for mer miljøvennlige transportløsninger, og i særdeleshet elektriske biler og sykler. Som leder av Mjøsen og omegn elbilforening siden 2012 har jeg stått i spissen for dette arbeidet i vår region. Etter hvert har elbilene utviklet seg kraftig, de har ikke minst fått både firehjulstrekk, hengerfeste og lenger rekkevidde. Andelen elbiler øker derfor kraftig også i vår del av landet. I Hedmark og Oppland har vi for lengst passert medlemstallet i Innlandet Høyre, der jeg tidligere var nestleder, og vi nærmer oss raskt 3000 medlemmer! Transportøkonomisk institutt slår fast at elbil er klimapolitikkens «lavthengende frukt», og den raskeste og mest effektive måten å kutte utslippene på. Derfor vil jeg fortsette engasjementet i elbilforeningen også i 2019. Ikke minst fordi jeg vil bidra på mitt enkle vis for å redusere klimautslipp til beste for en ny generasjon.

Jeg har i noen tiår vært opptatt av å formidle håndverk; i de siste 12 årene gjennom jobben min som leder for Norsk håndverksinstitutt, men også gjennom kurs og på fritiden, ikke minst rettet mot barn og unge. Her mener jeg det er et stort behov. Ikke minst tror jeg det er viktig at barn får nærkontakt med verktøy og naturmaterialer og får anledning til å skape noe med egne hender. Da trengs det et godt sted å spikke flis rundt en ovn. I stedet for å vente på at kulturskolen eller kommunen skal ta tak i dette har vi bygget en Spikkekatedral i hagen, som vil kunne brukes til mindre samlinger for nye og gamle spikkere. Katedralen er på det nærmeste ferdig, og vil bli høytidelig innviet i løpet av våren.

En splitter ny bok om spikking jeg skrev i sommer, Den Store Spikkeboka, er også rett rundt hjørnet. Det ser ut til at den kommer i løpet av våren, om alt går som det skal.  Jeg har også sagt ja til å redigere en bok om tradisjonsmat, som gis ut i samarbeid mellom det Koreanske UNESCO-kategori 2.senteret, ICHCAP, og de av UNESCO akkrediterte NGOenes onlinejournal #HeritageAlive. 2019 er dessuten det siste året der jeg deltar i UNESCOs Evaluation Body. De fire årene Norsk håndverksinstitutt har vært representert der har vært utrolig lærerike og spennende både for instituttet og meg selv. Det har gitt en viktig innsikt i UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven og bidratt til et nytt perspektiv på arbeidet med tradisjonshåndverk i Norge.  

Jeg ønsker med dette alle en trivelig nyttårsfeiring i kveld, og når den tid kommer; et riktig godt nytt år til alle. Vær forsiktig med rakettene.

Juletre til besvær

På Maihaugen har det etter hvert blitt tradisjon at kjente kunstnere og designere har fått lov å pynte juletreet i den store hallen. Stort sett har det vært trivelig og koselig kunst, som for eksempel den blide strikkeduoen Arne & Carlos og designveteranen Per Spook. Gjennom flere år har ulike kunstnere pyntet juletreet vakkert, i julen og Maihaugens ånd, mens mor har bakt krumkaker og Sølvguttene har nynnet julen inn. Inntil Kjell Erik Killi Olsen i året 2018 pakket ryggsekken med malesaker og forlot Vågå for å sette en helt ny standard. Så det er sagt med en gang: Jeg digger det treet

Maleren Kjell Erik Killi Olsen har vært en personlig favoritt siden jeg første gang så et av bildene hans i peisestua på Nansenskolen i 1986. Et par år senere tilbrakte vi en kveld i lystig lag på Marcello nattklubb med felles venner. Da fikk jeg en liten tegning av Killi Olsen, som han laget bak på visittkortet sitt. Den forsvant dessverre på et eller annet tidspunkt, men en morsom kveld var det vi hadde på Marcello.

Jeg synes juletreet til Kjell Erik Killi Olsen er spennende. Kanskje fordi det utfordrer mine egne forestillinger og ideer om jula. En ting er at han har valgt å bruke furu i stedet for gran. I seg selv en dødssynd. Noe helt annet er de forknytte og kotelettfargede små figurene som henger rundt i treet som nyslaktet smågris, med oppspilte øyne og vidåpne kjønnsorganer. Det er som de vrir seg taust i smerte der de klamrer seg til de to furutrærne. Samtidig er det, som i mye av Kjell Erik Killi Olsens kunst, en varme, slik vi selv klamrer oss til hverandre og livet. Der Arne & Carlos inviterte på nybakte pepperkaker og gløgg, viser Killi Olsen oss inn i slakteriet.

Jeg klarer ikke la være å tenke på Trond Øgrims udødelige boktittel: Vi er grisen, og det er snart jul.

For juletreet til Killi Olsen er slett ikke det man forventer seg av et juletre på Maihaugen, og jeg registerer at det hyles i forferdelse i kommentarfeltene på facebook. Slik er det da også med all endring enten det dreier seg om elbiler, Vingnesbrua eller Killi Olsen. Det er alltid noen som skal klage. Men det betyr ikke at de har rett. Snarere tvert imot. La meg minne om læreren som kritiserte Lars Hertervig mens han gikk i lære på Aanensens verksted i Stavanger. Da han hadde snakket fra seg, sa Hertervig: «Du er nok en av dem som har glemt ullskjorten og svetten, og tror du er blant de opphøyde i ånden. Men din kunstforstand, den heng og didla i kalverompa». Såpass får vi tåle.