Blanke ark

2019 er i skrivende stund rett rundt hjørnet.  Jeg skal ikke dvele noe særlig ved 2018, men heller se litt fremover. For jeg gleder meg til mye i året som kommer. Da blir det både innvielse av Spikkekatedral, politisk pensjonisttilværelse og et par bøker. Og selvsagt en del blanke ark; 2019  er ennå ikke skrevet.

En Spikkekatedral må ha blyglassvindu

Politisk er jeg i denne perioden leder av kontrollutvalget på Lillehammer. Selv om jeg er stolt av hva vi har fått til så langt, ser jeg mange muligheter for viktige områder vi kan se nærmere på i 2019. Økonomisk er det enighet om at kommunen har store utfordringer. Lillehammer kommune har etter hvert tatt på seg en betydelig lånegjeld, og dette begrenser handlingsrommet til kommunen fremover og gjør kommunen spesielt eksponert for rentesvingninger. I tillegg har kommunen en spesiell utfordring med de olympiske anleggene fra -94 som jo skal driftes og som stadig krever nye investeringer og oppgraderinger for å være aktuelle for World Cup og andre arrangementer. Det kan synes som om halmstrået for anleggene på sikt er håpet om et nytt OL på Lillehammer. Suksessen i 1994 var formidabel. Men kan storverket gjentas?

2019 er mitt siste år i kommunestyret i denne omgang. Jeg har vært ordførerkandidat tre ganger, og det var uaktuelt å prøve seg en fjerde gang. Etter tolv år i kommunestyret, hvorav åtte som gruppeleder og opposisjonsleder, er det på tide å slippe til nye krefter. Jeg vil jo ikke være noen gammel sjuende far i huset, som henger pipende i et horn på veggen. Men politisk blir man altså ikke kvitt meg helt før i slutten av 2019. Og selvsagt heier jeg på Høyre, team Oddvar, og på et politisk skifte på Lillehammer. Før eller siden må vi jo lykkes og Oddvar er en kjempefin ordførerkandidat. En god gutt.

I 2019 vil jeg fortsette å arbeide for mer miljøvennlige transportløsninger, og i særdeleshet elektriske biler og sykler. Som leder av Mjøsen og omegn elbilforening siden 2012 har jeg stått i spissen for dette arbeidet i vår region. Etter hvert har elbilene utviklet seg kraftig, de har ikke minst fått både firehjulstrekk, hengerfeste og lenger rekkevidde. Andelen elbiler øker derfor kraftig også i vår del av landet. I Hedmark og Oppland har vi for lengst passert medlemstallet i Innlandet Høyre, der jeg tidligere var nestleder, og vi nærmer oss raskt 3000 medlemmer! Transportøkonomisk institutt slår fast at elbil er klimapolitikkens «lavthengende frukt», og den raskeste og mest effektive måten å kutte utslippene på. Derfor vil jeg fortsette engasjementet i elbilforeningen også i 2019. Ikke minst fordi jeg vil bidra på mitt enkle vis for å redusere klimautslipp til beste for en ny generasjon.

Jeg har i noen tiår vært opptatt av å formidle håndverk; i de siste 12 årene gjennom jobben min som leder for Norsk håndverksinstitutt, men også gjennom kurs og på fritiden, ikke minst rettet mot barn og unge. Her mener jeg det er et stort behov. Ikke minst tror jeg det er viktig at barn får nærkontakt med verktøy og naturmaterialer og får anledning til å skape noe med egne hender. Da trengs det et godt sted å spikke flis rundt en ovn. I stedet for å vente på at kulturskolen eller kommunen skal ta tak i dette har vi bygget en Spikkekatedral i hagen, som vil kunne brukes til mindre samlinger for nye og gamle spikkere. Katedralen er på det nærmeste ferdig, og vil bli høytidelig innviet i løpet av våren.

En splitter ny bok om spikking jeg skrev i sommer, Den Store Spikkeboka, er også rett rundt hjørnet. Det ser ut til at den kommer i løpet av våren, om alt går som det skal.  Jeg har også sagt ja til å redigere en bok om tradisjonsmat, som gis ut i samarbeid mellom det Koreanske UNESCO-kategori 2.senteret, ICHCAP, og de av UNESCO akkrediterte NGOenes onlinejournal #HeritageAlive. 2019 er dessuten det siste året der jeg deltar i UNESCOs Evaluation Body. De fire årene Norsk håndverksinstitutt har vært representert der har vært utrolig lærerike og spennende både for instituttet og meg selv. Det har gitt en viktig innsikt i UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven og bidratt til et nytt perspektiv på arbeidet med tradisjonshåndverk i Norge.  

Jeg ønsker med dette alle en trivelig nyttårsfeiring i kveld, og når den tid kommer; et riktig godt nytt år til alle. Vær forsiktig med rakettene.

Juletre til besvær

På Maihaugen har det etter hvert blitt tradisjon at kjente kunstnere og designere har fått lov å pynte juletreet i den store hallen. Stort sett har det vært trivelig og koselig kunst, som for eksempel den blide strikkeduoen Arne & Carlos og designveteranen Per Spook. Gjennom flere år har ulike kunstnere pyntet juletreet vakkert, i julen og Maihaugens ånd, mens mor har bakt krumkaker og Sølvguttene har nynnet julen inn. Inntil Kjell Erik Killi Olsen i året 2018 pakket ryggsekken med malesaker og forlot Vågå for å sette en helt ny standard. Så det er sagt med en gang: Jeg digger det treet

Maleren Kjell Erik Killi Olsen har vært en personlig favoritt siden jeg første gang så et av bildene hans i peisestua på Nansenskolen i 1986. Et par år senere tilbrakte vi en kveld i lystig lag på Marcello nattklubb med felles venner. Da fikk jeg en liten tegning av Killi Olsen, som han laget bak på visittkortet sitt. Den forsvant dessverre på et eller annet tidspunkt, men en morsom kveld var det vi hadde på Marcello.

Jeg synes juletreet til Kjell Erik Killi Olsen er spennende. Kanskje fordi det utfordrer mine egne forestillinger og ideer om jula. En ting er at han har valgt å bruke furu i stedet for gran. I seg selv en dødssynd. Noe helt annet er de forknytte og kotelettfargede små figurene som henger rundt i treet som nyslaktet smågris, med oppspilte øyne og vidåpne kjønnsorganer. Det er som de vrir seg taust i smerte der de klamrer seg til de to furutrærne. Samtidig er det, som i mye av Kjell Erik Killi Olsens kunst, en varme, slik vi selv klamrer oss til hverandre og livet. Der Arne & Carlos inviterte på nybakte pepperkaker og gløgg, viser Killi Olsen oss inn i slakteriet.

Jeg klarer ikke la være å tenke på Trond Øgrims udødelige boktittel: Vi er grisen, og det er snart jul.

For juletreet til Killi Olsen er slett ikke det man forventer seg av et juletre på Maihaugen, og jeg registerer at det hyles i forferdelse i kommentarfeltene på facebook. Slik er det da også med all endring enten det dreier seg om elbiler, Vingnesbrua eller Killi Olsen. Det er alltid noen som skal klage. Men det betyr ikke at de har rett. Snarere tvert imot. La meg minne om læreren som kritiserte Lars Hertervig mens han gikk i lære på Aanensens verksted i Stavanger. Da han hadde snakket fra seg, sa Hertervig: «Du er nok en av dem som har glemt ullskjorten og svetten, og tror du er blant de opphøyde i ånden. Men din kunstforstand, den heng og didla i kalverompa». Såpass får vi tåle.

Lillehammer-gondolen er som en god ost

Da jeg var Høyres ordførerkandidat i 2007 var en av våre fire spenstige hovedsaker at vi ønsket en gondol som gikk fra Strandtorget og opp til Kanten og dermed bandt sammen denne bratte byen vår. Det var Jostein Wahl som opprinnelig hadde ideen, og programkomiteen, ledet av undertegnede, falt selvsagt pladask for dette spenstige forslaget.

Foran valget fikk jeg som ordførerkandidat æren av å fronte gondolforslaget. Det gikk ikke så bra for en gondol var visstnok både useriøst og idiotisk. Jeg fikk mye kjeft for den gondolen. Etter valgkamp, vitsing og latter ble derfor gondol-ideen satt på kjøler’n. Og glemt. I valgkampen 2011 var det ingen som våget å nevne gondolen lenger. Dermed ble gondol-planene liggende på kjøler’n i 11 år før noen turte å kikke inn for å se hvordan det sto til. Men som Rocambole var gondolen var ikke død! Den var som en god ost, og trengte bare litt tid. Nærmere bestemt 11 år. Nå hylles ideen i GD, av næringslivet og av politikere. Gondolen er plutselig blitt comme il faut. Hvem hadde trodd det etter valgkampen i 2007? Ikke denne karen. Men trivelig er det, for ideen er knakende god.

Elektrisk skifte i innlandet?

Greetings from landsmøtet til @elbilforeningen 2018 #elbil #elbilforeningenlm18

Andelen og nybilsalget av elbil er merkelig nok lavere i Hedmark og Oppland enn i resten av landet. I våre fylker var det ved årsskiftet en elbilandel på 1,7%, mot for eksempel Hordaland der hele 9,2% av bilparken er elbiler.

HVORFOR ER DET SLIK?

En viktig grunn for å kjøre elbil er gjerne at man er opptatt av miljø- og klima, men økonomi og komfort er også gode grunner for å velge elektrisk mobilitet. En elbil koster rundt 1-2 kroner pr. mil i drivstoffkostnader. Da er det ekstra hyggelig å lese kontoutskriften hver måned.

SÅ HVORFOR KJØRER DA IKKE FLERE I VÅR REGION EL-BIL?

Elbilen er spesielt godt egnet for vinterklimaet Innlandet. Den starter enkelt i kulda. Overgangen fra en dieselbil med en motor full av bevegelige deler til en elbil er en teknologisk månelanding i Hedmark og Oppland. Dette er noe av bakgrunnen for at en bilverkstedeier i HA 11.april meldte at «Om trenden med elbil fortsetter vil behovet for verksteder halveres i fremtiden». Det er rett og slett mindre tull med elbil. Her er det også betydelige summer å spare.

ER VI REDDE FOR Å TENKE NYTT?

Elbilene gjør jobben med å kutte utslippene. Dersom alle biler som selges er elektriske i 2025 vil den totale andelen elbiler utgjøre omtrent 40 prosent. Med en million elbiler kutter Norge to millioner tonn CO2 i året. Valget vi gjør når vi velger elbil fremfor en fossilbil, er vårt alles bidrag til det grønne skiftet. Vårt fremste forskningsmiljø på området, Transportøkonomisk institutt, er klare på at en overgang til elbil er den mest effektive måten å kutte klimautslippene på. Elbilen er klimapolitikkens lavthengende frukt!

VIKTIG Å TENKE KLIMA OGSÅ I VÅR REGION

Mjøsen og omegn elbilforening vil samarbeide med kommunene i vår region om et løft for å få fart på elmotoren i Innlandet, og vi er allerede i dialog med flere kommuner om gode tiltak og tilrettelegging for lademuligheter. Elbilforeningen vil hjelpe kommunene i en felles dugnad for å nå klimamålene. Mjøsen og omegn elbilforening har en ambisjon om at innlandet skal bli Norges ledende elbil-region og lede an i det grønne skiftet. For fremtiden er elektrisk!

Bilavgifter på Høyres landsmøte 2018

I skrivende stund diskuteres bilavgifter på Høyres landsmøte. Jeg er ikke der, men kjenner at det klør litt akkurat nå, for her skulle jeg gjerne vært med. Før jeg går inn på selve saken kan det være greit å ha lest hva som står i Høyres program:

Som de fleste er kjent med ble det lagt gale opplysninger til grunn for beregning av utslipp i forbindelse med typegodkjenning av importerte biler. Dette har ført til at forurensende biler har fått en lavere avgift enn regelverket skulle tilsi og at staten har tapt 9 milliarder i inntekter. Derfor har avgiftene på forurensende biler i snitt gått ned fra 150 000 kroner til 90 000 kroner de siste årene.

Forslaget fra regjeringen er derfor ikke annet enn en korreksjon som retter opp differansen mellom typegodkjenningstall og virkelige tall for utslipp. I tillegg er vedtaket i tråd med Høyres partiprogram.

Skal Norge nå målsettingen om å redusere klimagassutslippene med minst 40 prosent i 2030 slik Stortinget har vedtatt, må vi tørre å ta noen grep for å vri transportsektoren i en mer miljø- og klimavennlig retning. Da må et minimum være at avgifter på nye biler baserer seg på virkelige utslippstall.

Skal vi få til et virkelig grønt skifte, må avgiftene dessuten økes gradvis slik Høyre har slått fast i sitt partiprogram. For et konservativt parti som Høyre handler denne saken nettopp om det som er kjernen i konservatismen, nemlig å forandre for å bevare.

Jeg ønsker Høyres landsmøte en god debatt!